lørdag 13. desember 2014

Nedtur

Nå er jeg litt muggen om dagen, for vi har fått dårlige nyheter. Søknaden som burde ha vært på vei til Korea i disse dager kommer til å bli liggende i bunken hos Verdens Barn en god stund til, da Korea nå har kommet med flere krav til søkerne. Denne gangen gjelder det BMI, og vi har så det monner, for å si det sånn. Verdens Barn foreslo for oss å bytte til et land som ikke var så strenge på det, men vi holder oss til Korea. Det betyr at kilo må av, og vi håper mye er gjort på et års tid. Jo lenger tid vi bruker, jo lenger tid går det til vi blir foreldre. Det var en skikkelig nedtur, men også en god motivasjon. Nå er vi igang med trening, og har gått ned ca 6 kg hver, noe som i hvert fall er en god start. Jeg er ikke så fan av 80-tallet (bortsett fra hardrocken), men det var hyggelig å se det på vekta igjen.

Det er ingen bombe at det kommer nye krav, da det allerede har kommet to tidligere i år. Det ene om psykolograpport, det andre om anbefalingsbrev. Vi får ta ting som det kommer, og være glad vi ikke søkte på Kenya.

tirsdag 18. november 2014

Dokumentar på NRK

NRK viste nylig dokumentaren "Småbarnsmor i Sør-Korea". Den handler om unge ugifte mødre, og hvilke utfordringer de blir møtt med. Den eneste gruppen som blir diskriminert mer enn ugifte mødre i Sør-Korea er homofile.

Dokumentaren kan sees her.

tirsdag 4. november 2014

søndag 26. oktober 2014

Nyheter fra Korea

I kveld dyrker jeg kjærligheten til sofaen vår. Den er mørk grå, enkel i designet, og ganske god å ligge på. Det har jeg gjort siden jeg var ferdig på jobb i dag, og er egentlig ganske fornøyd med, da de siste ukene har vært tettpakket både på og utenom jobb. Siden mitt noe bitre forrige innlegg har rapporten blitt sendt inn på nytt, og postkassa har igjen fått en større rolle i hverdagen. 

I den digitale postkassa har høstbrevet fra Verdens Barn ramlet inn, denne gangen med håndfaste og gode nyheter for Korea-søkerne: Ventetidene ser ut til å gå ned! Foreningen ser såpass lyst på det at de til og med annonserer at de trenger flere søkere. Jeg siterer:

Hittil i år har det kommet hjem 15 barn fra Korea, mot 6 barn totalt i 2013. Flere ventes hjem mot slutten av året. Vi er lettet over at det nye systemet, der adopsjonene nå fullføres i Korea, omsider begynner å stabilisere seg. Det har kommet 10 tildelinger. Vi har fått gode signaler fra vår samarbeidspartner Holt Children’s Services for tiden framover, og med en fortsatt lav søkermasse har vi behov for flere søkere. 

Det har vært mange endringer i adopsjonssystemet i Korea, og en av endringene, der formålet var at færre skulle gi fra seg barna sine, har hatt en negativ konsekvens for mange av barna:

Det har vært et betraktelig lavere inntak av barn hos adopsjonsorganisasjonene i Korea etter at den nye loven trådt i kraft. Årsaken er at de biologiske mødrene nå selv må registrere barna i et familieregister, som tidligere ble gjort av adopsjonsforeningene. Det er mulig for de aller fleste å søke i dette registeret, som vil kunne skape store problemer for biologisk mor dersom hun f.eks. skal søke seg jobb, eller bli gift i perioden frem til barnet kommer til sin familie i utlandet. En konsekvens av denne bestemmelsen er at over 500 barn har blitt forlatt eller levert til det som kalles baby drop boxes. De aller fleste av disse barna kan ikke adopteres bort ettersom det stilles krav om kjent identitet hos biologisk mor for barn som frigis for adopsjon. Neste år vil det bli endringer i lovverket som gjør at de biologiske mødrene i større grad vil bli sikret anonymitet. Holt regner derfor med et høyere inntak av barn neste år, derav de positive signalene.

Verdens Barn har per dags dato 44 søkere på Korea, og de fleste av dem er godt ute i prosessen. Flaskehalsen er fortsatt at få barn blir adoptert innenlands, noe som demmer opp for de som blir frigitt til utenlandsadopsjon. Tiden fram til tildeling ser de derimot lyst på:


Med dette er det nå under 10 par som er under utredning hos kommune/Bufetat. Den lave søkermassen kan føre til relativt kort ventetid fra godkjenning til tildeling i tiden fremover. De som har ventet lengst etter godkjenning per i dag har ventet i ca. 20 måneder.

Det kommer også positive signaler om saksbehandlingstiden:


Når det gjelder ventetid fra tildeling til innsendelse til Ministry, ble den på mellom ett og halvannet år for de som har kommet hjem hittil i år. Ventetiden er oppe i ett år også de som har ventet lengst per i dag. Ettersom vi ikke har noen saker hos Ministry, og majoriteten av domstolssakene nå er i sluttfasen, forventer vi kortere ventetid i tiden framover. Saksbehandlingstiden for behandling av utreisetillatelse har variert mellom ca. 2 uker til over 3 måneder hittil i år. For sakene som ble sendt inn i slutten av juli tok det ca. 2 uker å få utstedt utreisetillatelsen. Selv om 2 uker kan være vel optimistisk håper vi dette viser en positiv trend. 

Med det beste?



Etter utstedelse av utreisetillatelse er neste steg innsendelse til domstolen, og etter hvert tildeling av rettsdato. Man må ankomme Seoul minst 1 uke i forkant av rettsmøtet. Begge foreldrene må være tilstede i retten. I løpet av uken før rettsmøtet vil man delta på to møter. På første møte får man møte barnet og fosterfamilien. Dette er et gruppemøte sammen med andre familier som også får møte sitt etterlengtede barn for første barn. Formålet med møte nummer to er å forberede søkerne til rettsmøtet. 


Å, FY!!!!!

fredag 3. oktober 2014

Når du snakker om sola

"Eg prøver å spela på livskunstnarfela, men nå har eg ein dårleg streng."
- Hellbillies

I dag ga endelig Bufetat lyd fra seg, og lyden var sur. Sosialrapporten har kommet i retur fordi den manglet noen stempel, og i tillegg mangler de formidlingsbekreftelsen fra Verdens Barn, og samtykkeerklæringen fra oss. Ting vi har levert for mange måneder siden. "God helg."

torsdag 2. oktober 2014

BUF

- Stiaaaaan?
- Ja?
- Har du vært i posten?
- Ja.
- Er du heeeeelt sikker på at det ikke lå noe fra BUF der og du bare har glemt å si det?
- Ja.


Og sånn går no dagan. Nå har det gått over en måned siden sosialrapporten ble sendt inn. Jeg trodde vi skulle få et brev om forventet ventetid snart!

onsdag 10. september 2014

Ønskebarn

Nå sitter jeg og venter på andre episode av Ønskebarn på TV Norge. Det føles uvirkelig at vi er på vei mot ønskebarnet selv, men jeg tar meg oftere og oftere i å snakke med Stian om "når vi blir tre". Før var det hypotetisk, og nå finnes det der i overskuelig framtid!

søndag 24. august 2014

To

"The Ministry of Health and Welfare in Korea (MOHW) has relaxed the age requirement for couples to apply for adoption up to 49 for those that have previously adopted from Korea, effective August 1, 2014." Les hele innlegget her.

Kanskje vi rekker søsken? =)

onsdag 20. august 2014

Konklusjon


Neste stopp Bufetat!

Hva man tror

For det første trodde jeg ikke jeg skulle bli så nervøs som jeg er nå. Det begynte å komme i går, og later til å eskalere jo nærmere møtet kommer. Her sitter jeg altså og er på nippet til å dirre og bli kvalm. Når klokka nærmer seg to kan jeg bare ane hvordan jeg er. Jeg har lyst til å ringe Stian, men jeg har ikke noe å si, veit bare at han er roligere enn meg. Vi utfyller hverandre der. Nå ble jeg sittende og tenke på hva som er riktig formulering - Jeg ser jeg har skrevet "jo nærmere møtet kommer". Er det "jo nærmere vi kommer møtet"? Begge går? I det første beveger møtet seg mot oss, Jordas sentrum, og det er vi akkurat nå. Sorry folkens, det er vanligvis ikke sånn, men nå er det unntakstilstand. Først meg sjøl, og så meg sjøl i dag.

Apropos Stian og meg, så er vi veldig motiverte. Denne prosessen er en katalysator for flere ting, vi har blant annet blitt mer aktive. Vi gikk tur før også, men gjerne hver for oss, og ikke så veldig langt, men nok til at Kaarlo (hunden) fikk snust litt. Nå går vi sammen, lengre, fortere, og ca annenhver dag. Vi skal ha energi når vi blir foreldre, og vi er godt igang med å lage et overskudd nå. Akkurat nå er det bedre å tenke på å forberede seg, og ikke på hvor langt det er igjen til mål.

Det andre jeg tror, som jeg glemte å skrive, er at det går veien i dag. Grining blir det uansett.

lørdag 16. august 2014

TV-serie

Jeg regner med at alle skal se denne? JEG GLEDER MEG!

Programserien Ønskebarn skildrer de nære og personlige opplevelsene fem par og én enslig gjennomgår for å oppfylle sitt høyeste ønske: å få lov til å bli foreldre gjennom adopsjon. Serien følger menneskene gjennom flere år med håp og venting.

Programmet har premiere 3. september. Mer info finner du her.

tirsdag 12. august 2014

Sosialrapporten

...er ferdig, og vi skal få lese gjennom den onsdag i neste uke!!!! Hurra!!!!!!!!!!!!! Kryss fingre, og hold tummarna for oss, takk!

søndag 13. juli 2014

Lektyre

Sommertid er lesetid, og nå holder jeg på med "Si at vi har hele dagen", av Anne Kyong-Sook Øfsti:

Rebekka sørger over søsteren Marions død - de er begge adoptert fra Korea, og vet ingenting om hvem mødrene deres var. Hun bestemmer seg for å lete etter røttene sine. I Korea møter hun I-Sook, som bærer på en mørk og uforløst historie. Og hun møter «komfort-kvinnene», unge jenter som ble holdt fanget og misbrukt av japanske soldater under krigen, og som ble utstøtt av sine egne da de senere kom tilbake til Korea.
Menneskene i denne romanen stiller seg selv spørsmålet: Hvem kunne jeg ha blitt om alt hadde vært annerledes? Det er en fortelling om hvordan minner blir glemt og hva som skjer når man velger å huske.
Romanen Si at vi har hele dagen er en historie om mødre, søstre og døtre. Og om det å høre til.

Hittil har den vært så rett fram, helt til en liten detalj eller en setning trykker på noen rare knapper, og jeg bare blir sittende å se ut i lufta og tenke.

søndag 6. juli 2014

Travelt

Det har blitt dårlig med oppdateringer her i det siste, litt fordi jeg har hatt mye å gjøre, og litt fordi det ikke er noe nytt å melde. Sosialrapporten jobbes med, og jeg håper at den blir klar før hun som skriver den tar ferie, noe som er rett rundt hjørnet. Ferien er ikke langt unna for undertegnede heller, og de gode nyhetene? Den siste operasjonen til broren min har gått bra, så vi får reist sammen alle sammen! Det var et stort ønske oppfylt! Det hadde ikke blitt det samme uten han og forloveden. Nå ligger det også "noen" forventninger om bryllupsplanlegging der nede i det Ioniske hav, noe paret har tatt høyde for, og reiser ned før røkla for å slippe det verste maset. Smart trekk. Jeg gleder meg til å se hva de finner på!

Noe som har skjedd innimellom de siste årene, men som skjer oftere etter at jeg begynte å blogge, er at både folk jeg kjenner og ikke kjenner så godt vil prate med meg om sin egen barnløshet og mislykka prøving. Jeg tror ikke det hadde vært tilfelle dersom jeg ikke hadde vært så åpen om temaet selv, og jeg syns det er veldig fint at jeg kan være en å snakke med om det. Det som har slått meg nylig er at selv om jeg ser på meg selv som ganske følsom til tider, så har jeg en veldig praktisk tilnærming til andres problemer - kall meg løsningsorientert. Jeg føler at jeg har bomma litt i samtalen når den jeg snakker med kanskje bare trenger en som forstår, og jeg i stedet kommer med mulige "fremdriftsplaner" og nyttige nettsider. Det jobbes med.

Ellers har jeg hatt et par kvelder der det har gått i Youtube. Adopsjonsvideoer på Youtube for å være mer konkret. Brukeren matthewcyahoo har filmet fra sine hentereiser i Korea, og familielivet etterpå. Jeg er skeptisk til å blottlegge barna i så stor grad som det er gjort her, men samtidig gir det meg som seer mye å hente. Det som slo meg etterpå var hvor forskjellig barna reagerte på foreldrene da de møttes for første gang. Jeg kan ikke så veldig mye om tilknytningsteori, men det lille jeg kan fikk jeg nytte av her. Ta gjerne en titt på denne siden for å lese litt om tilknytning og Circle of Security (COS).

Jeg håper jeg kan skrive at sosialrapporten er sendt i neste innlegg, og at jeg kan skrive det snart! Fram til det skal vi nyte jordbær og båtturer på elva!

God sommer!

onsdag 18. juni 2014

Rart

"Er det ikke rart å tenke på at nå ligger kanskje ungen deres i magen til noen?" Spørsmålet fikk jeg av min gravide kollega, som naturlig nok om dagen tenker på det som vokser i magen. Jeg har nesten ikke rukket å tenke på adopsjon i det siste, og jeg fikk gode frysninger når hun sa det. Svaret? "Jo." Det er det.


Ps. Jeg bryr meg fint lite om fotball, men når det først står på: Heia Sør-Korea!

tirsdag 3. juni 2014

Reisen

Den Store Reisen. Jeg har alltid hatt en drøm om den, uten å ha gitt den noe definert innhold. Det har bare vært en romantisk tanke om en eksotisk og livsendrende opplevelsestur. Ryggsekk, gode sko, enkelt og praktisk. Hah. Jeg har sett meg selv pakke. Reisen ser ut til å ta form, om enn med et annet innhold enn jeg hadde trodd. Men med full pott på "livsendrende". 

Å planlegge reiser er noe av det beste jeg veit. Mannen min og jeg hadde en fantastisk tur til Andalucía i januar, der noe av planen var å ikke ha noen særlige planer. Det planla jeg i månedsvis. Det ligger mye glede i å glede seg, merkelig nok. Noen timer med Tripadvisor, reiseblogger, Metal Travel Guide (\m/), og diverse forlenger liksom turen, og resulterte i opplevelser som blant annet dette:

Gibraltar



 "Noen" mil i bil.



 Vakkert landskap.


Mezquita, Cordoba (nå krysset av på bucket lista mi!)

Mil etter mil med oliventrær.

Olivenslang med påfølgende skovask. Oliventrær liker leire.

Alhambra, Granada (Enda et kryss på bucket lista)

 Granada

Nå sitter jeg og "planlegger" hentereise, da det føles ut som det eneste konkrete jeg kan gjøre. Jeg tror egentlig ikke man kan planlegge så mye heller, bare forberede seg, men det skader jo ikke å ha et visst overblikk. Dessuten ender jeg som regel opp som reiseleder. Men jeg har det beste reisefølget!

mandag 26. mai 2014

Kimchi

For en deilig tid det er nå! Det føles ut som sommer, og det er fortsatt bare mai. Plantene i hagen begynner å komme seg, og det skjer virkelig ting i staudebedet. Det skjer antakeligvis litt mer enn det skal, men før ting blomstrer er jeg rett og slett litt usikker på hva som er plantet og hva som er ugress. Vi tar det etterhvert. 

Tida har gått fort siden forrige innlegg, og det har skjedd mye. Vi har unnagjort tredje samtale med barnevernet, og har nå kun igjen et møte som vil være mest som en oppsummering. De er i full gang med å skrive sosialrapporten, og vi vil også få lese den før den sendes avgårde. Jeg er nok ikke så spent som jeg var, men som jeg sa til dem, så har de livet vårt i sine hender. De kan selvfølgelig ikke si noe om utfallet ennå, men vi har fått gode signaler, og det føles veldig godt. Jeg gleder meg virkelig til rapporten blir sendt! Da starter neste epoke med venting, før vi eventuelt har en real innsamlingsjobb foran oss. Sånn ellers er det også deilig å registrere at det er bevegelse i adopsjonskøen i Korea.  Flere familier som allerede har fått tildelt barn har fått rettsdato, noe som betyr at hentereisen er nært forestående. Jeg gleder meg på deres vegne!

De siste ukene har tankene gått mye til broren min som har vært veldig dårlig. Han har Chrons, en kronisk sykdom som angriper tarmene. Vi visste at det gikk mot operasjon (igjen), men denne gangen ble det komplikasjoner. Heldigvis ser det lysere ut nå, men det var noen gufne dager, og aller mest for han. Han er pokker meg tøff oppi dette.

Ellers har vi kosa oss. I PARIS! Takk for julegaven, Stian! En kveld vi følte vi hadde gått nok for dagen sjekka vi Tripadvisor for å finne et spisested i nærheten av hotellet. Det viste seg at det var et par gode koreanske rett borti gata, og valget falt på denne. Det ble Stians første møte med koreansk mat, og mitt andre. Kimchi kan jeg ikke si jeg falt for i denne omgang, men jeg skal gi det en sjanse til. Det var mest uvant. Ellers fikk vi mye godt!

 Venter spent!

Avez vous de bière coréenne? Oui! Koreansk øl!

Bulgogi (marinert og stekt oksekjøtt), og diverse småretter.

Dolsot bibimbap (Ris, kjøtt og grønnsaker blandet i varm steinbolle).

Fornøyd!


Annerledes og spennende mat. Neste gang prøver vi Nam Kang Sushi i Oslo!




fredag 9. mai 2014

Hjemmebesøk: Check!

Oi, nå er vi akkurat ferdige med besøket! Jeg var merkelig nok ikke like nervøs denne gangen, men skal innrømme at jeg ble litt skjelven etterpå, for det krever kanskje litt mer psykisk enn det man egentlig tror. Resten av møtene foregår hos dem, så jeg føler jeg kan senke skuldrene litt i denne omgang. Huset (delene av det som ikke er under oppussing) er i hvert fall strøkent til vi får besøk i morgen! (Takk for hjelpa, mamma!) Tredje møte er neste uke!

fredag 2. mai 2014

Statistikk

Verdens Barn la ut oppdatert statistikk i dag og kan bare melde om en tildeling i april, men den var fra Korea! De andre foreningene har ikke offentliggjort noen tall ennå.

Bildet er sakset herfra.

torsdag 1. mai 2014

Det koster

Å adoptere er ikke billig. En vi kjenner fikk hakeslepp da han fikk vite at vi må ut med rundt 160 000 kr for å få ønskebarnet, og det er før reiseutgiftene er lagt på. Vi snakker tur-retur Korea to ganger for to voksne (og en "retur" for en liten kropp!), og i tillegg kommer opphold og opplevelser man gjerne vil ha, både for seg selv, og for å fortelle barnet om senere. Da har man fort rundet 200 000. Vi kjøper ikke et barn, og det er kanskje et paradoks at man må ut med en viss sum for blant annet å hindre menneskehandel. Men vi kjøper altså ikke et barn. Vi betaler for en prosess. Man har ikke lov til å tjene penger på adopsjon i Norge, og de norske adopsjonsforeningene er medlemsorganisasjoner som skal dekke kostnadene sine, ikke gå med mest mulig overskudd. Bildet nedenfor er sakset fra Adopsjonsforum sine hjemmesider, og viser hva pengene går til.




Regnestykket til vår organisasjon, Verdens Barn, ser sånn ut:

En adopsjon gjennom Verdens Barn koster til sammen kr. 159 000,-. I tillegg kommer reisen og oppholdet for å hente barnet.
  • Startgebyr på kr. 12 000,- betales innen 14 dager etter at søknaden er registrert hos oss.
  • Registreringsgebyr på kr. 12 500,- betales innen 60 dager etter at søknaden er registrert hos oss.
  • Administrasjonsgebyr på kr. 34 000,- betales når søknad om adopsjon er godkjent av Bufetat. 
  • Translatørgebyr på kr. 6 500,- betales samtidig med administrasjonsgebyret.
  • Adopsjonsbeløp på kr. 94 000,- betales etter tildeling av et konkret barn.  

Vi veit med andre ord hva vi skal bruke feriepenger og skattepenger på, og det skulle ikke forundre meg om vi må låne en slant og. Staten har riktignok en adopsjonsstøtte som du kan lese mer om, blant annet her.

mandag 14. april 2014

FMMBV

Altså, Første Møte Med BarneVernet. Det er unnagjort! Jeg sa til gubben kvelden før at det var rart jeg ikke var nervøs. "Famous last words" er det noe som heter, for timene fram til klokka 14.00 fredag 11. april var...nervøse. Vi møtte opp på Familiens Hus, snakket i en og en halv time, og jeg tror det gikk bra. Det som egentlig var et intervju føltes ut som en samtale, noe jeg tar som et godt tegn. Vi gjorde et dypdykk i veien vår sammen fram til nå, med spesiell vekt på barnløsheten, og hvordan vi har taklet den. Jeg er helt forsont med at vi ikke får biologiske barn - hadde jeg ikke vært det hadde vi fortsatt med prøverør. Likevel må man gå tilbake i tid til det man snakker om, og kjenne på følelsene fra den tida. Ellers avtalte vi også resten av møtene, og kommer til ha to i mai, og et siste i begynnelsen av juni hvis det er nødvendig. Neste gang er det hjemmebesøk, noe som ikke kommer til å gi noen mindre nerver i forkant!

tirsdag 8. april 2014

Hanbok

Noen stor interesse har det kanskje ikke vært, men jeg har alltid likt å se visuelle uttrykk for ulike kulturer, og da gjerne i form av klær og pynt. Så sitter jeg nå her da, og hører på koreansk folkemusikk mens jeg ser på bilder av den koreanske bunaden, hanbok.




 Ikke milevis fra bunaden min (rød romeriksbunad med brokadeliv)!


Fra hanbokfestival


Moderne uttrykk



Sandra Oh i hanbokinspirert kjole.
Noen av herreutgavene.



Musikk tel arbe.

Kilder:







søndag 6. april 2014

Tegn

Alt blir så mye bedre når man får noen tegn. I går var jeg sliten etter tredje jobbelørdag på rad, oppgitt over tidsperspektivet vi står ovenfor, og litt irritert for at papirene fra Verdens Barn fortsatt lot vente på seg. Postkassa vår har fått en mer sentral rolle i livet vårt den siste tida. Den har sjelden inneholdt mer interessante ting enn regninger, men nå er det en ny spenning rundt den bulkete grønne boksen. Nå tar jeg meg selv i å gå innom på tur med bikkja nærmere leggetid, selv om jeg egentlig veit at gubben har vært der allerede. Jeg glemte å gå innom i går, og var derfor noe overrasket da Stian (mannen min) rakte meg en fin bunke papirer fra Verdens Barn da han kom hjem. Et tegn på at vi er i en prosess som går framover. Tårene kom på side tre:


Verdens Barn har sammen med familien anbefalt Sør-Korea som adopsjonsland. Ut fra giverlandets regler, den normale aldersfordelingen på barn som frigis for adopsjon i dette landet, samt ønsker familien har gitt uttrykk for, vil Verdens Barn foreslå følgende aldersbegrensning i forhåndssamtykke fra Barne- ungdoms- og familieetaten:
Land: Sør-Korea 
Alder: 0-2 år.

Hvorfor jeg begynte å grine veit jeg ikke, men det er noe med at alt blir mer konkret etterhvert som man får disse små "bevisene". Vi har ønsket oss barn i mange år nå, og jeg begynner så smått å innse at det kommer til å skje, vi må bare være tålmodige litt til.

Den andre oppturen i dag hadde med bestemora mi å gjøre. Hun er 90 år gammel, nokså dement, og bor på sykehjemmet her borte. Vi hadde lovet henne en kjøretur i dag, noe jeg mistenker kom som en gledelig overraskelse, da ting ofte er fort glemt. "Skal vi gå og ta en øl?" sier hun mens vi venter på at Stian skal komme med bilen til døra. "Eller skal vi vente til vi kommer igjen?" Jeg sier vi kan nøye oss med kjøretur i dag, så kan vi heller ta en øl seinere, og hun er fornøyd med planen. Da jeg sto der hørtes det egentlig ut som et forslag helt borti natta, men etter å ha tenkt meg om litt, så snakket vi faktisk om utepils (av alle ting) sist vi var på besøk. Om hun linket det til oss er jeg usikker på, men jeg tar med meg alle slike tegn som positive. Det var en lang periode jeg var usikker på om hun i det hele tatt kjente meg igjen, men på forrige besøk lyste hun opp da hun så meg, og holdt meg i hånda nesten hele besøket. Da vi kjørte i dag og snakket om stedene vi så var det tydelig at hun skjønte hvor vi var, og lo av ting som ble sagt, men heisann, digresjon. 

Da vi var tilbake utenfor hjemmet og Stian var og hentet rullestolen, sa jeg at jeg hadde noe å fortelle henne. Jeg har ikke snakket med henne om adopsjonsplanene før, mest fordi jeg er usikker på hvor mye hun får med seg, og fordi det er litt for personlig å fortelle foran alle de andre i stua der vi pleier å sitte. Jeg fortalte henne at vi hadde søkt om adopsjon, at vi snart skulle ha møte med barnevernet, og, nokså blank i øynene, at hun kanskje kom til å bli oldemor til et barn fra Sør-Korea i løpet av noen år. Jeg holder henne i hånda mens jeg sier det. Hun møter blikket mitt, smiler, og sier rolig: "Det er godt å høre." Det er første gang på lenge jeg virkelig føler at hun får med seg hva som blir sagt, og jeg håper at hun husker det og gleder seg over det. Og at hun får oppleve det. Er veldig, veldig glad i deg, bestemor!

tirsdag 1. april 2014

Statistikk for mars

Verdens barn har nå lagt ut statistikken for mars. Ingen tildelinger fra Korea denne gang, men en familie er ferdige med ventetida og har kommet hjem.


Oversikten er sakset herfra.


Telefon!

For en fin søndag vi hadde! Den ble brukt til baking, øvelseskjøring (i år SKAL jeg ta lappen!), og familiebursdag for den eldste niesa vår på åtte. Kaka jeg skulle ha med sto fortsatt på benken da vi kom hjem, men nå var den i det minste avkjølt og slapp forma etter litt banning og, bokstavelig talt, skjæring. Nå er den trygt forvart i fryseren, og jeg føler meg rimelig voksen som "har noe på lur". Men, nå var det ikke kake jeg skulle snakke om. Jeg fikk tilbragt noen timer med tanteunga mine, noe jeg setter utrolig stor pris på, og det ble en del snakk om adopsjon med de voksne. Søstera til svigerinna mi har sammen med mannen sin adoptert tre herlige barn fra Sør-Korea, og det er alltid fint å få input fra andre. Med tre adopsjoner bak seg har hele familien en viss innsikt i prosessen. Denne pratinga, sammen med lykken...nei, nå blir det pompøst. Jeg koste meg fælt med unga, og vi lekte og dulla. 

Denne kvalitetstida vil jeg ha mer av. Derfor tok jeg en telefon til barnevernet før jobb i dag for å se om de hadde kommet noen vei med søknaden vår. De som hadde med det å gjøre var opptatt, men jeg fikk lagt igjen en beskjed, og de skulle ringe meg opp. Godt igang på jobb hoier kollegaen min at "Jeg tror telefonen din ringer. Eller, det ER din", sier hun etter å ha koblet Metallica-ringetonen (Master of Puppets) til den med sansen for sånt. Det var barnevernet som kunne ringe og fortelle at de var klare til å starte samtaler, og vi avtalte første møte om to uker! Uæææ! WE HAVE LIFTOFF! Første møte foregår hos dem, noe som gir mer tid til vinduspuss og den slags før andre møte som vil foregå hjemme hos oss. Jeg tror jeg føler meg forberedt. Med tanke på hvor skjelven og glad jeg var etter denne korte samtalen (jeg startet dagen med stiv nakke, hodepine og tett nese. Etter samtalen var jeg småhøy på endorfiner. Null dårlig form her!) så antar jeg at jeg føler meg mindre forberedt jo nærmere vi kommer møtet, men det får bare gå. Vi skal svare på spørsmål, og stake ut kursen videre, som hun sa. Det er ikke noe jobbintervju. Jeg gleder meg!

tirsdag 25. mars 2014

Radio Silence

Det tidligste vi kunne forvente at barnevernet skulle behandle søknaden vår var i slutten av mars, og der er vi nå. Jeg åpner postkassa med sommerfugler i magen hver gang nå, for "tidligst i slutten av mars" betyr jo at jeg forventet et viktig brev med en gang vi bikket den 15. Jeg går og anser, som vi sier i Nes, med like mye trykk på hver stavelse. Sånn for å være realistisk har jeg sett for meg midten av april, selv om det er godt med alt som er unnagjort, et ordtak jeg ikke har vært spesielt fan av før nå. 

Man har det hengende over seg at det skal komme ukjente mennesker hjem til deg og vurdere deg. Ei gulrot eller et tupp bak, det er litt begge deler, men jeg kan si så mye som at jeg har håndvasket alle krystallglassene (selv om de egentlig bare var støvete. Nå tror de heller at jeg drikker hver dag, i den grad de i det hele tatt kommer til å ense at vi har tolv-ish av det meste. Hyllene de står på er vasket og pusset, og alt er nøysomt satt inn igjen, og jeg er ganske fornøyd med resultatet. Da har jeg i hvert fall kontroll på en halv kvadratmeter av huset.  Det er noe med å føle at det er gjort. Trappa står blå og hvit med maskeringsteip og et strøk med maling. Et strøk til, og oppussing av førsteetasje anses som er foreløpig avsluttet kapittel. Jeg håper de som kommer har litt fantasi og kan se for seg et barnerom eh... under/ bak alt vi har stuet inn der. Alt som bare står der til resten av etasjen kommer på stell. Gangen oppe med tilhørende stue har egentlig vært "det glemte rommet". Rommet som har stått der i årevis uten noen egentlig funksjon. Nå blirre andre boller. Er fortsatt litt usikker på hva fyllet blir, men antar at det blir av det musikalske slaget i kombinasjon med TV-stue. Et sted poden eller jentungen kan trekke seg tilbake til i tenåra, også kan vi rope "SKRU NED LYDEN!!!" annenhver gang, akkurat som da jeg vokste opp og TV nummer to hjemme var et faktum.

Radio Silence. Det var veldig stille fra Verdens Barn. Litt for stille. Etter en telefonsamtale viste det seg at det hadde skjedd en registreringsfeil og at vi ikke hadde gått automatisk videre i systemet. Phew, godt jeg ringte. Vi lever med en tidsfrist der også, selv om det holder at Koreasøknaden er registrert før mannen fyller 40. Eller kvinnen, men nå er jo jeg fortsatt en ung og vakker 30-åring. Han fyller 40 i desember. 

Siste statistikk fra Verdens Barn viser null tildelinger i februar, men en "hjemkomst". Vi gleder oss over det vi kan, og det der kom ut mye mer depressivt enn det var ment. Statistikken har ikke så mye relevans for oss som ikke er inne i den ennå, men den gir en viss prognose. Det er å ta i at vi koser oss med prosjekter på hjemmefronten, men vi gleder oss over at ting blir gjort, gleder oss til festivaler og ferie, og i det hele tatt en deilig og litt over gjennomsnittet spennende vår. 

mandag 17. mars 2014

Hvor naiv går det an å bli?

Ja, hvor naiv kan man egentlig bli? Vi har vært på kurs igjen. Spørsmålet kom mer som et utsagn fra en av deltakerne, som på kursets siste dag refererte til seg selv før oppstarten. Hun hadde jo barn fra før av, og hadde med det i det minste et godt overblikk over foreldrerollen. Hun og mange av oss andre møtte oss selv i døra gjentatte ganger disse dagene. Kurset har vært epokeskapende for min egen del, der jeg har beveget meg fra romantikken til realismen.

Jeg drømmer om de store milepælene. Den Store Telefonen ( les og grin), det første møtet, hjemreisen og møtet med familien på Gardermoen. Det eneste jeg klarer å visualisere skikkelig er flyturen hjem - jeg er ikke så veldig kreativ, men jeg veit åssen et fly ser ut inni. Jeg ser for meg at gutten (det kommer flest gutter fra Korea, men det er jo fortsatt ren gjetting) er liten, brun, og har smalere øyne enn oss, og at han smiler. Bare her vil nok de som har flydd i mer enn ti timer med små barn le litt. Allerede her ser jeg hvor urealistisk jeg kan være. Når jeg tenker på det første møtet og hjemkomsten ser jeg bare et sammensurium av glede og tårer, følelsen av at "nå har vi klart det", alt bak et lett tåkefilter man gjerne bruker i dramaserier. Jepp. Hva opplever barnet? Jeg skal love deg at det ikke er "Her kommer endelig mamma og pappa!" Vi møter et barn i krise, og vi er de som kommer og tar det bort fra alt som er kjent og trygt. Vi bor litt på hotell før det også endres, og så reiser vi hjem som en familie som ikke kjenner hverandre ennå. 

Det er mye vi skal bygge sammen, og vi vil bygge solid og mate deg med den tryggheten du trenger. Jeg har fått en nyvunnet respekt for at adoptivfamilier starter med et annet utgangspunkt, og at vanlige regler og normer ofte ikke gjelder, spesielt i starten. Selv om kurset har gitt meg et nytt perspektiv gleder jeg meg bare enda mer til framtida vår sammen. Jeg skal fortsatt gi meg selv lov til å drømme meg bort og glede meg til familielykke, men nå har vi mer ballast når tida kommer. Og den duse drømmen om Den Store telefonen beholder jeg!

søndag 9. mars 2014

Blogger, BLOGGER!

Jeg ELSKER å lese adopsjonsblogger. Det er underholdende, informativt, terapeutisk, og gir meg generelt mye glede. Nedenfor følger noen av de jeg har vært innom til nå!


Cheese Curds and Kimchi - Denne familien er på hentereise i Sør-Korea as we speak! Jeg håper det blir mye hyggelig lesning på denne framover. Dette er deres andre adopsjon fra Korea, og man skjønner at en hver adopsjon er unik, for det er barna også! Samtidig får de merke store forskjeller i det juridiske, da de fikk den eldste før endringene i lovverket.


Mamma, pappa, barn - Forfatteren av denne har en veldig god evne til å sette ord på følelsene oppi dette. Jeg har lest hele bloggen to ganger, og kommer nok til å lese den igjen. Gjør det du også.


Hannes hjørne - Her er det mye å lese, og jeg har ledd og vært sint og irritert fram til 2009 hittil. Det er egentlig en blogg om alt, men man får blant annet være med på hentereise til Etiopia og følge familien etterpå. Forfatteren er selv adoptert, tidligere journalist, og skriver om rasisme, feminisme, dikt... Ja, jeg har begynt å lese dikt. Man kan også titte innom bloggen til selve hentereisen.


Dette var et lite utvalg av de jeg har vært innom. Legg gjerne igjen en kommentar med andre forslag! Alt relatert til Sør-Korea er selvfølgelig ekstra interessant!

mandag 3. mars 2014

Adopsjonsmanifest

Enda en ting vi gjorde på kurset var å lage hvert vårt "adopsjonsmanifest", altså svare skriftlig på fire spørsmål og signere med navn og dato. Etterpå skulle vi sammenligne svarene innad i parene for å kommunisere klart med hverandre, og vise hvordan vi forholdt oss. Dette var kanskje spesielt nyttig for de som akkurat hadde gått inn i tenkeboksen, eller der han og hun ikke var på samme stadie. Ganske betryggende var det at mannen og jeg hadde noenlunde det samme på blokka. Her følger "spørsmål og svar":




Mitt adopsjonsmanifest

  • Adopsjon er for meg... en alternativ måte å bli familie på, men et fullgodt alternativ. En utviklingsprosess.
  • Jeg vil adoptere fordi... jeg har et stort ønske om å bli en familie med alt det innebærer. Det føles som en naturlig utvikling. Jeg har like store følelser mot et adoptert barn. Jeg har en god far til barnet.
  • Jeg er usikker på om jeg vil adoptere fordi... jeg er redd for å ikke være bra nok for barnet. Er barneønsket stort nok? (Gjelder både egenfødt og adoptert barn.)
  • Jeg mener jeg kan tilby barnet... masse kjærlighet og kos, lek, gode etiske retningslinjer, opplevelser.

mandag 24. februar 2014

Lekser

Jeg begynte å skrive et lengre innlegg som viste seg å bare bli en lang digresjon om barndommen min. Den var magisk. Sånn. Ikke noe vits i å ramse opp alle ferieminner (selv om "Vi på Saltkråkan"-aktige sommere i skjærgården bare må nevnes.) Dette skulle handle om kurset vi var på (adopsjonsforberedende), og egentlig fortsatt er på fram til den avsluttende helgen. 

Hovedtemaene den første helgen var: 

- Adopsjonsmotiv 
- Barnets biologiske bakgrunn 
- Adopsjon og identitet
- Barnets start på livet
- Tilknytning 

Det var en naturlig og fin overgang mellom bolkene, og både barnet og foreldrerollen ble mer konkret underveis. Det er vanskelig å skrive noe håndfast om det, for vi var gjennom så mye. Noe som er veldig fint er at vi var sikre på at vi ville adoptere, men nå er vi enda mer sikre!

Det viktigste jeg lærte denne helgen var å ikke være så logisk og praktisk. Barn tenker ikke praktisk. De føler. Barn må møtes på følelser. Dette er kanskje opplagt for noen, men det er noe jeg har lovet meg selv å huske på. "A-ha"-øyeblikkene sto egentlig i kø, og både mannen min og jeg følte at vi reiste fra kurset med et helt annet perspektiv. Neste kurshelg kommer til å handle mer om barnet, hentereise og den første tiden sammen, og jeg gleder meg! Samtidig er det nok her de største følelsesutbruddene vil komme. For flere av deltagerne var den første helgen tøff. Som jeg skrev tidligere var det mange forskjellige historier, og alt var kanskje ikke bearbeidet like mye. Den kneika er god å være over. Nei, sippinga kommer nok på neste samling.


Leksa vår til neste gang er å tenke over og snakke om dette: 

1. Barnet som skal komme og hvordan du kan "forberede" deg følelsesmessig til å være tålmodig med å "porsjonere ut" din omsorg slik at det skjer i takt med hva barnet kan ta i mot.

2. Er det noe fra din egen historie som du tenker kan få innvirkning på hvordan du vil kunne reagere på barnets reaksjoner (eks.: utrygghet, klenging, avvisning)?

3. Snakk sammen som par om hvordan dere kan støtte hverandre i en slik personlig utvikling. 


Andre del av leksa går på vårt utgangspunkt for adopsjon: 

1. Hva er i dag min største utfordring i forhold til det å bli adoptivforeldre?

2. Hvordan ser jeg på nåværende tidspunkt mitt kommende barn?

3. Hvordan vil du beskrive dette barnet i ulike sammenhenger? (For deg selv, din partner, kommende besteforeldre, saksbehandler osv.)

Jeg tenker så det knaker.

mandag 17. februar 2014

Mamma med bismak

"Fortvilte mødre i Sør-Korea etterlater sine barn i et hull i veggen"

Det er den kalde virkeligheten man kan lese om i Aftenposten i dag. Jeg smaker litt på den rett som det er, for hvis jeg skal bli mamma må noen andre ha hatt det vondt. Jeg føler meg samtidig som verdens største hykler når jeg tenker at "flere barn i luka betyr flere tildelinger". Det er dualismen i veien vi har valgt å gå -  jeg synes synd på mødrene og barna som blir forlatt, og samtidig håper jeg at en av dem blir barnet vårt. Det føles passe egoistisk å glede seg.


Artikkelen kan leses her.


Obs: Det har kommet meg for øre at disse barna ikke blir adoptert til utlandet, da de har ukjent opphav. Biologiske foreldre må være kjent for at de skal frigis for utenlandsadopsjon. Barn som blir forlatt på denne måten har en karantenetid på tre år.

lørdag 15. februar 2014

Første kursdag

Status: Sliten! Det har vært en dag med mye refleksjon og mange hyggelige møter, og tida har bare flydd avgårde. Vi er en sammensatt gruppe med mange historier, men samtidig kan man kjenne seg igjen i det de fleste sier. Kurset har hittil vært en stor positiv overraskelse med flinke foredragsholdere som stiller de riktige spørsmålene. Gleder meg til mer i morgen!

fredag 14. februar 2014

Forberedende

Ikke ex.phil, men adopsjonsforberedende, og første kurshelg starter i morgen! De siste kveldene har krigen mellom Starks og Lannisters blitt satt på pause, og jeg har istedet pløyet meg igjennom kursmateriell på senga, noe som har resultert i drømmer deretter (Vi hadde visst adoptert en 30 cm lang figur i steingods...). Mye av stoffet var allerede kjent, men spesielt et innlegg om kultur og identitet ga meg litt å tygge på og en ny vinkling. Nå er det bare å glede seg til mer av det samme!

mandag 10. februar 2014

Morsdag

I dag er det morsdag - en merkedag med bismak for mange med uoppfylt barneønske, i likhet med julaften og 17. mai. 

17. mai, barnas dag. Det nærmeste jeg hittil har kommet egne barn er noen befrukta egg som hadde et lengre opphold på Rikshospitalet enn de hadde i kroppen min, for de som i det hele tatt kom så langt. Morsdagen i fjor var vond. Vi var midt oppe i avgjørelsen om vi skulle ta et forsøk til på Riksen, og hoppe på følelseskarusellen som det medfølger. Den karusellen satt man jo egentlig allerede på, bare at den ikke gikk så fort som den gjør når hormonkurer og ultralyd er hverdagen. Vi skulle gå for et forsøk til og Riksen ble ringt. Telefonkøen hadde ikke blitt kortere - jeg pleide å måtte bruke hele lunsjpausa mi i telefonkø, gjerne med det resultat at jeg måtte legge på før jeg fikk snakka med en sykepleier. Denne runden fikk man nå svar, og vi måtte gå via fastlegen igjen siden det var for lenge siden forrige forsøk. Ok, legetime bookes. Det er underveis, oppi menspraten - alt handler om mens og syklus når du driver med IVF og ICSI - og kostholdsendringene og treninga at det bare stopper seg. Jeg vil ikke. Det føles ikke riktig. Vi har snakket om adopsjon en stund, men har blitt enige om at vi skal ta et forsøk til før vi bestemmer oss. Jeg vil ikke. 

Nå må vi tenke. Jeg har egentlig bestemt meg, men mannen min trenger tid på seg. Det får han. Det er liksom ikke farge på huset vi skal velge. Samtidig vet han også at jeg er av den utålmodige sorten som lett hopper ut i ting, og noen ganger ombestemmer meg. Kanskje det er en test. Når sommeren kommer er vi enige: Vi vil adoptere! Med avgjørelsen kommer et så mye mer positivt fokus. Prøverør er venting på en annen måte, og tidvis psykisk selvtortur. Vondt i puppa var det og, selv om det ikke kan måle seg med med nåla som henter ut eggene. Begge deler er selvfølgelig en liten pris å betale for å ende opp med det du ønsker deg mest: et barn. Det er bare det at det føles så fånyttes når resultatet uteblir. Sorgen er bunnløs når du får beskjed om at prøven er negativ. Flere som har gått fra IVF til adopsjon sier det samme: Hvis har blitt til når, og bare dét er så uendelig mye bedre, selv om ventetida er lang. Vi er positive. Jeg håper vi fortsatt er det etter møtene med barnevernet, som er det neste store steget. De fleste blir godkjent. Vi er normale folk med god helse og grei økonomi, og jeg ser ingen grunn til å ikke bli det, men man er jo redd for at de ser noen mangler man ikke vet om selv. Det er et godt tegn eller et veldig dårlig et når de rundt oss ler av engstelsen min. 

Morsdagen i år var bedre. Den har jeg blant annet brukt til å se naturdokumentarer (det er synonymt med at det var veldig moro kvelden før), og lest om Korea, og selvfølgelig vært hos mamma og pappa. Blomster er overlevert, og magen er full. Og denne ga jeg til meg selv fra de nåværende barna, nemlig dyra:

fredag 7. februar 2014

Gabriel

Spoileralert: Det gikk bra for Gabriel (og boka var veldig veldig fin). Det gjør det gjerne også skolemessig for de som er adoptert fra Sør-Korea hvis vi skal tro på statistikken. Og det vil vi jo? Men: No pressure, lille venn!






Her kan du lese mer om rapporten fra folkehelseinstituttet.