Morsdag

I dag er det morsdag - en merkedag med bismak for mange med uoppfylt barneønske, i likhet med julaften og 17. mai. 

17. mai, barnas dag. Det nærmeste jeg hittil har kommet egne barn er noen befrukta egg som hadde et lengre opphold på Rikshospitalet enn de hadde i kroppen min, for de som i det hele tatt kom så langt. Morsdagen i fjor var vond. Vi var midt oppe i avgjørelsen om vi skulle ta et forsøk til på Riksen, og hoppe på følelseskarusellen som det medfølger. Den karusellen satt man jo egentlig allerede på, bare at den ikke gikk så fort som den gjør når hormonkurer og ultralyd er hverdagen. Vi skulle gå for et forsøk til og Riksen ble ringt. Telefonkøen hadde ikke blitt kortere - jeg pleide å måtte bruke hele lunsjpausa mi i telefonkø, gjerne med det resultat at jeg måtte legge på før jeg fikk snakka med en sykepleier. Denne runden fikk man nå svar, og vi måtte gå via fastlegen igjen siden det var for lenge siden forrige forsøk. Ok, legetime bookes. Det er underveis, oppi menspraten - alt handler om mens og syklus når du driver med IVF og ICSI - og kostholdsendringene og treninga at det bare stopper seg. Jeg vil ikke. Det føles ikke riktig. Vi har snakket om adopsjon en stund, men har blitt enige om at vi skal ta et forsøk til før vi bestemmer oss. Jeg vil ikke. 

Nå må vi tenke. Jeg har egentlig bestemt meg, men mannen min trenger tid på seg. Det får han. Det er liksom ikke farge på huset vi skal velge. Samtidig vet han også at jeg er av den utålmodige sorten som lett hopper ut i ting, og noen ganger ombestemmer meg. Kanskje det er en test. Når sommeren kommer er vi enige: Vi vil adoptere! Med avgjørelsen kommer et så mye mer positivt fokus. Prøverør er venting på en annen måte, og tidvis psykisk selvtortur. Vondt i puppa var det og, selv om det ikke kan måle seg med med nåla som henter ut eggene. Begge deler er selvfølgelig en liten pris å betale for å ende opp med det du ønsker deg mest: et barn. Det er bare det at det føles så fånyttes når resultatet uteblir. Sorgen er bunnløs når du får beskjed om at prøven er negativ. Flere som har gått fra IVF til adopsjon sier det samme: Hvis har blitt til når, og bare dét er så uendelig mye bedre, selv om ventetida er lang. Vi er positive. Jeg håper vi fortsatt er det etter møtene med barnevernet, som er det neste store steget. De fleste blir godkjent. Vi er normale folk med god helse og grei økonomi, og jeg ser ingen grunn til å ikke bli det, men man er jo redd for at de ser noen mangler man ikke vet om selv. Det er et godt tegn eller et veldig dårlig et når de rundt oss ler av engstelsen min. 

Morsdagen i år var bedre. Den har jeg blant annet brukt til å se naturdokumentarer (det er synonymt med at det var veldig moro kvelden før), og lest om Korea, og selvfølgelig vært hos mamma og pappa. Blomster er overlevert, og magen er full. Og denne ga jeg til meg selv fra de nåværende barna, nemlig dyra: