Radio Silence

Det tidligste vi kunne forvente at barnevernet skulle behandle søknaden vår var i slutten av mars, og der er vi nå. Jeg åpner postkassa med sommerfugler i magen hver gang nå, for "tidligst i slutten av mars" betyr jo at jeg forventet et viktig brev med en gang vi bikket den 15. Jeg går og anser, som vi sier i Nes, med like mye trykk på hver stavelse. Sånn for å være realistisk har jeg sett for meg midten av april, selv om det er godt med alt som er unnagjort, et ordtak jeg ikke har vært spesielt fan av før nå. 

Man har det hengende over seg at det skal komme ukjente mennesker hjem til deg og vurdere deg. Ei gulrot eller et tupp bak, det er litt begge deler, men jeg kan si så mye som at jeg har håndvasket alle krystallglassene (selv om de egentlig bare var støvete. Nå tror de heller at jeg drikker hver dag, i den grad de i det hele tatt kommer til å ense at vi har tolv-ish av det meste. Hyllene de står på er vasket og pusset, og alt er nøysomt satt inn igjen, og jeg er ganske fornøyd med resultatet. Da har jeg i hvert fall kontroll på en halv kvadratmeter av huset.  Det er noe med å føle at det er gjort. Trappa står blå og hvit med maskeringsteip og et strøk med maling. Et strøk til, og oppussing av førsteetasje anses som er foreløpig avsluttet kapittel. Jeg håper de som kommer har litt fantasi og kan se for seg et barnerom eh... under/ bak alt vi har stuet inn der. Alt som bare står der til resten av etasjen kommer på stell. Gangen oppe med tilhørende stue har egentlig vært "det glemte rommet". Rommet som har stått der i årevis uten noen egentlig funksjon. Nå blirre andre boller. Er fortsatt litt usikker på hva fyllet blir, men antar at det blir av det musikalske slaget i kombinasjon med TV-stue. Et sted poden eller jentungen kan trekke seg tilbake til i tenåra, også kan vi rope "SKRU NED LYDEN!!!" annenhver gang, akkurat som da jeg vokste opp og TV nummer to hjemme var et faktum.

Radio Silence. Det var veldig stille fra Verdens Barn. Litt for stille. Etter en telefonsamtale viste det seg at det hadde skjedd en registreringsfeil og at vi ikke hadde gått automatisk videre i systemet. Phew, godt jeg ringte. Vi lever med en tidsfrist der også, selv om det holder at Koreasøknaden er registrert før mannen fyller 40. Eller kvinnen, men nå er jo jeg fortsatt en ung og vakker 30-åring. Han fyller 40 i desember. 

Siste statistikk fra Verdens Barn viser null tildelinger i februar, men en "hjemkomst". Vi gleder oss over det vi kan, og det der kom ut mye mer depressivt enn det var ment. Statistikken har ikke så mye relevans for oss som ikke er inne i den ennå, men den gir en viss prognose. Det er å ta i at vi koser oss med prosjekter på hjemmefronten, men vi gleder oss over at ting blir gjort, gleder oss til festivaler og ferie, og i det hele tatt en deilig og litt over gjennomsnittet spennende vår.