Enda en ting vi gjorde på kurset var å lage hvert vårt "adopsjonsmanifest", altså svare skriftlig på fire spørsmål og signere med navn og dato. Etterpå skulle vi sammenligne svarene innad i parene for å kommunisere klart med hverandre, og vise hvordan vi forholdt oss. Dette var kanskje spesielt nyttig for de som akkurat hadde gått inn i tenkeboksen, eller der han og hun ikke var på samme stadie. Ganske betryggende var det at mannen og jeg hadde noenlunde det samme på blokka. Her følger "spørsmål og svar":
Mitt adopsjonsmanifest
- Adopsjon er for meg... en alternativ måte å bli familie på, men et fullgodt alternativ. En utviklingsprosess.
- Jeg vil adoptere fordi... jeg har et stort ønske om å bli en familie med alt det innebærer. Det føles som en naturlig utvikling. Jeg har like store følelser mot et adoptert barn. Jeg har en god far til barnet.
- Jeg er usikker på om jeg vil adoptere fordi... jeg er redd for å ikke være bra nok for barnet. Er barneønsket stort nok? (Gjelder både egenfødt og adoptert barn.)
- Jeg mener jeg kan tilby barnet... masse kjærlighet og kos, lek, gode etiske retningslinjer, opplevelser.
Så modige dere er! Ønsker dere masse lykke til, er helt sikker på at dere blir flotte foreldre:-)
SvarSlettTakk for gode ord! :)
SlettJa, er det en ting som er sikkert i denne prosessen, så er det i alle fall at den ungen er heldig!
SvarSlettEr heldig som får så god onkel og tante også! :)
SvarSlett