Hvor naiv går det an å bli?

Ja, hvor naiv kan man egentlig bli? Vi har vært på kurs igjen. Spørsmålet kom mer som et utsagn fra en av deltakerne, som på kursets siste dag refererte til seg selv før oppstarten. Hun hadde jo barn fra før av, og hadde med det i det minste et godt overblikk over foreldrerollen. Hun og mange av oss andre møtte oss selv i døra gjentatte ganger disse dagene. Kurset har vært epokeskapende for min egen del, der jeg har beveget meg fra romantikken til realismen.

Jeg drømmer om de store milepælene. Den Store Telefonen ( les og grin), det første møtet, hjemreisen og møtet med familien på Gardermoen. Det eneste jeg klarer å visualisere skikkelig er flyturen hjem - jeg er ikke så veldig kreativ, men jeg veit åssen et fly ser ut inni. Jeg ser for meg at gutten (det kommer flest gutter fra Korea, men det er jo fortsatt ren gjetting) er liten, brun, og har smalere øyne enn oss, og at han smiler. Bare her vil nok de som har flydd i mer enn ti timer med små barn le litt. Allerede her ser jeg hvor urealistisk jeg kan være. Når jeg tenker på det første møtet og hjemkomsten ser jeg bare et sammensurium av glede og tårer, følelsen av at "nå har vi klart det", alt bak et lett tåkefilter man gjerne bruker i dramaserier. Jepp. Hva opplever barnet? Jeg skal love deg at det ikke er "Her kommer endelig mamma og pappa!" Vi møter et barn i krise, og vi er de som kommer og tar det bort fra alt som er kjent og trygt. Vi bor litt på hotell før det også endres, og så reiser vi hjem som en familie som ikke kjenner hverandre ennå. 

Det er mye vi skal bygge sammen, og vi vil bygge solid og mate deg med den tryggheten du trenger. Jeg har fått en nyvunnet respekt for at adoptivfamilier starter med et annet utgangspunkt, og at vanlige regler og normer ofte ikke gjelder, spesielt i starten. Selv om kurset har gitt meg et nytt perspektiv gleder jeg meg bare enda mer til framtida vår sammen. Jeg skal fortsatt gi meg selv lov til å drømme meg bort og glede meg til familielykke, men nå har vi mer ballast når tida kommer. Og den duse drømmen om Den Store telefonen beholder jeg!