Alt blir så mye bedre når man får noen tegn. I går var jeg sliten etter tredje jobbelørdag på rad, oppgitt over tidsperspektivet vi står ovenfor, og litt irritert for at papirene fra Verdens Barn fortsatt lot vente på seg. Postkassa vår har fått en mer sentral rolle i livet vårt den siste tida. Den har sjelden inneholdt mer interessante ting enn regninger, men nå er det en ny spenning rundt den bulkete grønne boksen. Nå tar jeg meg selv i å gå innom på tur med bikkja nærmere leggetid, selv om jeg egentlig veit at gubben har vært der allerede. Jeg glemte å gå innom i går, og var derfor noe overrasket da Stian (mannen min) rakte meg en fin bunke papirer fra Verdens Barn da han kom hjem. Et tegn på at vi er i en prosess som går framover. Tårene kom på side tre:
Hvorfor jeg begynte å grine veit jeg ikke, men det er noe med at alt blir mer konkret etterhvert som man får disse små "bevisene". Vi har ønsket oss barn i mange år nå, og jeg begynner så smått å innse at det kommer til å skje, vi må bare være tålmodige litt til.
Den andre oppturen i dag hadde med bestemora mi å gjøre. Hun er 90 år gammel, nokså dement, og bor på sykehjemmet her borte. Vi hadde lovet henne en kjøretur i dag, noe jeg mistenker kom som en gledelig overraskelse, da ting ofte er fort glemt. "Skal vi gå og ta en øl?" sier hun mens vi venter på at Stian skal komme med bilen til døra. "Eller skal vi vente til vi kommer igjen?" Jeg sier vi kan nøye oss med kjøretur i dag, så kan vi heller ta en øl seinere, og hun er fornøyd med planen. Da jeg sto der hørtes det egentlig ut som et forslag helt borti natta, men etter å ha tenkt meg om litt, så snakket vi faktisk om utepils (av alle ting) sist vi var på besøk. Om hun linket det til oss er jeg usikker på, men jeg tar med meg alle slike tegn som positive. Det var en lang periode jeg var usikker på om hun i det hele tatt kjente meg igjen, men på forrige besøk lyste hun opp da hun så meg, og holdt meg i hånda nesten hele besøket. Da vi kjørte i dag og snakket om stedene vi så var det tydelig at hun skjønte hvor vi var, og lo av ting som ble sagt, men heisann, digresjon.
Da vi var tilbake utenfor hjemmet og Stian var og hentet rullestolen, sa jeg at jeg hadde noe å fortelle henne. Jeg har ikke snakket med henne om adopsjonsplanene før, mest fordi jeg er usikker på hvor mye hun får med seg, og fordi det er litt for personlig å fortelle foran alle de andre i stua der vi pleier å sitte. Jeg fortalte henne at vi hadde søkt om adopsjon, at vi snart skulle ha møte med barnevernet, og, nokså blank i øynene, at hun kanskje kom til å bli oldemor til et barn fra Sør-Korea i løpet av noen år. Jeg holder henne i hånda mens jeg sier det. Hun møter blikket mitt, smiler, og sier rolig: "Det er godt å høre." Det er første gang på lenge jeg virkelig føler at hun får med seg hva som blir sagt, og jeg håper at hun husker det og gleder seg over det. Og at hun får oppleve det. Er veldig, veldig glad i deg, bestemor!
Verdens Barn har sammen med familien anbefalt Sør-Korea som adopsjonsland. Ut fra giverlandets regler, den normale aldersfordelingen på barn som frigis for adopsjon i dette landet, samt ønsker familien har gitt uttrykk for, vil Verdens Barn foreslå følgende aldersbegrensning i forhåndssamtykke fra Barne- ungdoms- og familieetaten:
Land: Sør-Korea
Alder: 0-2 år.
Hvorfor jeg begynte å grine veit jeg ikke, men det er noe med at alt blir mer konkret etterhvert som man får disse små "bevisene". Vi har ønsket oss barn i mange år nå, og jeg begynner så smått å innse at det kommer til å skje, vi må bare være tålmodige litt til.
Den andre oppturen i dag hadde med bestemora mi å gjøre. Hun er 90 år gammel, nokså dement, og bor på sykehjemmet her borte. Vi hadde lovet henne en kjøretur i dag, noe jeg mistenker kom som en gledelig overraskelse, da ting ofte er fort glemt. "Skal vi gå og ta en øl?" sier hun mens vi venter på at Stian skal komme med bilen til døra. "Eller skal vi vente til vi kommer igjen?" Jeg sier vi kan nøye oss med kjøretur i dag, så kan vi heller ta en øl seinere, og hun er fornøyd med planen. Da jeg sto der hørtes det egentlig ut som et forslag helt borti natta, men etter å ha tenkt meg om litt, så snakket vi faktisk om utepils (av alle ting) sist vi var på besøk. Om hun linket det til oss er jeg usikker på, men jeg tar med meg alle slike tegn som positive. Det var en lang periode jeg var usikker på om hun i det hele tatt kjente meg igjen, men på forrige besøk lyste hun opp da hun så meg, og holdt meg i hånda nesten hele besøket. Da vi kjørte i dag og snakket om stedene vi så var det tydelig at hun skjønte hvor vi var, og lo av ting som ble sagt, men heisann, digresjon.
Da vi var tilbake utenfor hjemmet og Stian var og hentet rullestolen, sa jeg at jeg hadde noe å fortelle henne. Jeg har ikke snakket med henne om adopsjonsplanene før, mest fordi jeg er usikker på hvor mye hun får med seg, og fordi det er litt for personlig å fortelle foran alle de andre i stua der vi pleier å sitte. Jeg fortalte henne at vi hadde søkt om adopsjon, at vi snart skulle ha møte med barnevernet, og, nokså blank i øynene, at hun kanskje kom til å bli oldemor til et barn fra Sør-Korea i løpet av noen år. Jeg holder henne i hånda mens jeg sier det. Hun møter blikket mitt, smiler, og sier rolig: "Det er godt å høre." Det er første gang på lenge jeg virkelig føler at hun får med seg hva som blir sagt, og jeg håper at hun husker det og gleder seg over det. Og at hun får oppleve det. Er veldig, veldig glad i deg, bestemor!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar