Hva man tror

For det første trodde jeg ikke jeg skulle bli så nervøs som jeg er nå. Det begynte å komme i går, og later til å eskalere jo nærmere møtet kommer. Her sitter jeg altså og er på nippet til å dirre og bli kvalm. Når klokka nærmer seg to kan jeg bare ane hvordan jeg er. Jeg har lyst til å ringe Stian, men jeg har ikke noe å si, veit bare at han er roligere enn meg. Vi utfyller hverandre der. Nå ble jeg sittende og tenke på hva som er riktig formulering - Jeg ser jeg har skrevet "jo nærmere møtet kommer". Er det "jo nærmere vi kommer møtet"? Begge går? I det første beveger møtet seg mot oss, Jordas sentrum, og det er vi akkurat nå. Sorry folkens, det er vanligvis ikke sånn, men nå er det unntakstilstand. Først meg sjøl, og så meg sjøl i dag.

Apropos Stian og meg, så er vi veldig motiverte. Denne prosessen er en katalysator for flere ting, vi har blant annet blitt mer aktive. Vi gikk tur før også, men gjerne hver for oss, og ikke så veldig langt, men nok til at Kaarlo (hunden) fikk snust litt. Nå går vi sammen, lengre, fortere, og ca annenhver dag. Vi skal ha energi når vi blir foreldre, og vi er godt igang med å lage et overskudd nå. Akkurat nå er det bedre å tenke på å forberede seg, og ikke på hvor langt det er igjen til mål.

Det andre jeg tror, som jeg glemte å skrive, er at det går veien i dag. Grining blir det uansett.