Radio Silence

Det tidligste vi kunne forvente at barnevernet skulle behandle søknaden vår var i slutten av mars, og der er vi nå. Jeg åpner postkassa med sommerfugler i magen hver gang nå, for "tidligst i slutten av mars" betyr jo at jeg forventet et viktig brev med en gang vi bikket den 15. Jeg går og anser, som vi sier i Nes, med like mye trykk på hver stavelse. Sånn for å være realistisk har jeg sett for meg midten av april, selv om det er godt med alt som er unnagjort, et ordtak jeg ikke har vært spesielt fan av før nå. 

Man har det hengende over seg at det skal komme ukjente mennesker hjem til deg og vurdere deg. Ei gulrot eller et tupp bak, det er litt begge deler, men jeg kan si så mye som at jeg har håndvasket alle krystallglassene (selv om de egentlig bare var støvete. Nå tror de heller at jeg drikker hver dag, i den grad de i det hele tatt kommer til å ense at vi har tolv-ish av det meste. Hyllene de står på er vasket og pusset, og alt er nøysomt satt inn igjen, og jeg er ganske fornøyd med resultatet. Da har jeg i hvert fall kontroll på en halv kvadratmeter av huset.  Det er noe med å føle at det er gjort. Trappa står blå og hvit med maskeringsteip og et strøk med maling. Et strøk til, og oppussing av førsteetasje anses som er foreløpig avsluttet kapittel. Jeg håper de som kommer har litt fantasi og kan se for seg et barnerom eh... under/ bak alt vi har stuet inn der. Alt som bare står der til resten av etasjen kommer på stell. Gangen oppe med tilhørende stue har egentlig vært "det glemte rommet". Rommet som har stått der i årevis uten noen egentlig funksjon. Nå blirre andre boller. Er fortsatt litt usikker på hva fyllet blir, men antar at det blir av det musikalske slaget i kombinasjon med TV-stue. Et sted poden eller jentungen kan trekke seg tilbake til i tenåra, også kan vi rope "SKRU NED LYDEN!!!" annenhver gang, akkurat som da jeg vokste opp og TV nummer to hjemme var et faktum.

Radio Silence. Det var veldig stille fra Verdens Barn. Litt for stille. Etter en telefonsamtale viste det seg at det hadde skjedd en registreringsfeil og at vi ikke hadde gått automatisk videre i systemet. Phew, godt jeg ringte. Vi lever med en tidsfrist der også, selv om det holder at Koreasøknaden er registrert før mannen fyller 40. Eller kvinnen, men nå er jo jeg fortsatt en ung og vakker 30-åring. Han fyller 40 i desember. 

Siste statistikk fra Verdens Barn viser null tildelinger i februar, men en "hjemkomst". Vi gleder oss over det vi kan, og det der kom ut mye mer depressivt enn det var ment. Statistikken har ikke så mye relevans for oss som ikke er inne i den ennå, men den gir en viss prognose. Det er å ta i at vi koser oss med prosjekter på hjemmefronten, men vi gleder oss over at ting blir gjort, gleder oss til festivaler og ferie, og i det hele tatt en deilig og litt over gjennomsnittet spennende vår. 

Hvor naiv går det an å bli?

Ja, hvor naiv kan man egentlig bli? Vi har vært på kurs igjen. Spørsmålet kom mer som et utsagn fra en av deltakerne, som på kursets siste dag refererte til seg selv før oppstarten. Hun hadde jo barn fra før av, og hadde med det i det minste et godt overblikk over foreldrerollen. Hun og mange av oss andre møtte oss selv i døra gjentatte ganger disse dagene. Kurset har vært epokeskapende for min egen del, der jeg har beveget meg fra romantikken til realismen.

Jeg drømmer om de store milepælene. Den Store Telefonen ( les og grin), det første møtet, hjemreisen og møtet med familien på Gardermoen. Det eneste jeg klarer å visualisere skikkelig er flyturen hjem - jeg er ikke så veldig kreativ, men jeg veit åssen et fly ser ut inni. Jeg ser for meg at gutten (det kommer flest gutter fra Korea, men det er jo fortsatt ren gjetting) er liten, brun, og har smalere øyne enn oss, og at han smiler. Bare her vil nok de som har flydd i mer enn ti timer med små barn le litt. Allerede her ser jeg hvor urealistisk jeg kan være. Når jeg tenker på det første møtet og hjemkomsten ser jeg bare et sammensurium av glede og tårer, følelsen av at "nå har vi klart det", alt bak et lett tåkefilter man gjerne bruker i dramaserier. Jepp. Hva opplever barnet? Jeg skal love deg at det ikke er "Her kommer endelig mamma og pappa!" Vi møter et barn i krise, og vi er de som kommer og tar det bort fra alt som er kjent og trygt. Vi bor litt på hotell før det også endres, og så reiser vi hjem som en familie som ikke kjenner hverandre ennå. 

Det er mye vi skal bygge sammen, og vi vil bygge solid og mate deg med den tryggheten du trenger. Jeg har fått en nyvunnet respekt for at adoptivfamilier starter med et annet utgangspunkt, og at vanlige regler og normer ofte ikke gjelder, spesielt i starten. Selv om kurset har gitt meg et nytt perspektiv gleder jeg meg bare enda mer til framtida vår sammen. Jeg skal fortsatt gi meg selv lov til å drømme meg bort og glede meg til familielykke, men nå har vi mer ballast når tida kommer. Og den duse drømmen om Den Store telefonen beholder jeg!

Blogger, BLOGGER!

Jeg ELSKER å lese adopsjonsblogger. Det er underholdende, informativt, terapeutisk, og gir meg generelt mye glede. Nedenfor følger noen av de jeg har vært innom til nå!

Cheese Curds and Kimchi - Denne familien er på hentereise i Sør-Korea as we speak! Jeg håper det blir mye hyggelig lesning på denne framover. Dette er deres andre adopsjon fra Korea, og man skjønner at en hver adopsjon er unik, for det er barna også! Samtidig får de merke store forskjeller i det juridiske, da de fikk den eldste før endringene i lovverket.

Mamma, pappa, barn - Forfatteren av denne har en veldig god evne til å sette ord på følelsene oppi dette. Jeg har lest hele bloggen to ganger, og kommer nok til å lese den igjen. Gjør det du også.

Hannes hjørne - Her er det mye å lese, og jeg har ledd og vært sint og irritert fram til 2009 hittil. Det er egentlig en blogg om alt, men man får blant annet være med på hentereise til Etiopia og følge familien etterpå. Forfatteren er selv adoptert, tidligere journalist, og skriver om rasisme, feminisme, dikt... Ja, jeg har begynt å lese dikt. Man kan også titte innom bloggen til selve hentereisen.

Dette var et lite utvalg av de jeg har vært innom. Legg gjerne igjen en kommentar med andre forslag! Alt relatert til Sør-Korea er selvfølgelig ekstra interessant!

Adopsjonsmanifest

Enda en ting vi gjorde på kurset var å lage hvert vårt "adopsjonsmanifest", altså svare skriftlig på fire spørsmål og signere med navn og dato. Etterpå skulle vi sammenligne svarene innad i parene for å kommunisere klart med hverandre, og vise hvordan vi forholdt oss. Dette var kanskje spesielt nyttig for de som akkurat hadde gått inn i tenkeboksen, eller der han og hun ikke var på samme stadie. Ganske betryggende var det at mannen og jeg hadde noenlunde det samme på blokka. Her følger "spørsmål og svar":

Mitt adopsjonsmanifest

• Adopsjon er for meg... en alternativ måte å bli familie på, men et fullgodt alternativ. En utviklingsprosess.
• Jeg vil adoptere fordi... jeg har et stort ønske om å bli en familie med alt det innebærer. Det føles som en naturlig utvikling. Jeg har like store følelser mot et adoptert barn. Jeg har en god far til barnet.
• Jeg er usikker på om jeg vil adoptere fordi... jeg er redd for å ikke være bra nok for barnet. Er barneønsket stort nok? (Gjelder både egenfødt og adoptert barn.)
• Jeg mener jeg kan tilby barnet... masse kjærlighet og kos, lek, gode etiske retningslinjer, opplevelser.

Lekser

Jeg begynte å skrive et lengre innlegg som viste seg å bare bli en lang digresjon om barndommen min. Den var magisk. Sånn. Ikke noe vits i å ramse opp alle ferieminner (selv om "Vi på Saltkråkan"-aktige sommere i skjærgården bare må nevnes.) Dette skulle handle om kurset vi var på (adopsjonsforberedende), og egentlig fortsatt er på fram til den avsluttende helgen. 

Hovedtemaene den første helgen var: 

- Adopsjonsmotiv 
- Barnets biologiske bakgrunn 
- Adopsjon og identitet
- Barnets start på livet
- Tilknytning 

Det var en naturlig og fin overgang mellom bolkene, og både barnet og foreldrerollen ble mer konkret underveis. Det er vanskelig å skrive noe håndfast om det, for vi var gjennom så mye. Noe som er veldig fint er at vi var sikre på at vi ville adoptere, men nå er vi enda mer sikre!

Det viktigste jeg lærte denne helgen var å ikke være så logisk og praktisk. Barn tenker ikke praktisk. De føler. Barn må møtes på følelser. Dette er kanskje opplagt for noen, men det er noe jeg har lovet meg selv å huske på. "A-ha"-øyeblikkene sto egentlig i kø, og både mannen min og jeg følte at vi reiste fra kurset med et helt annet perspektiv. Neste kurshelg kommer til å handle mer om barnet, hentereise og den første tiden sammen, og jeg gleder meg! Samtidig er det nok her de største følelsesutbruddene vil komme. For flere av deltagerne var den første helgen tøff. Som jeg skrev tidligere var det mange forskjellige historier, og alt var kanskje ikke bearbeidet like mye. Den kneika er god å være over. Nei, sippinga kommer nok på neste samling.

Leksa vår til neste gang er å tenke over og snakke om dette: 

1. Barnet som skal komme og hvordan du kan "forberede" deg følelsesmessig til å være tålmodig med å "porsjonere ut" din omsorg slik at det skjer i takt med hva barnet kan ta i mot.

2. Er det noe fra din egen historie som du tenker kan få innvirkning på hvordan du vil kunne reagere på barnets reaksjoner (eks.: utrygghet, klenging, avvisning)?

3. Snakk sammen som par om hvordan dere kan støtte hverandre i en slik personlig utvikling. 

Andre del av leksa går på vårt utgangspunkt for adopsjon: 

1. Hva er i dag min største utfordring i forhold til det å bli adoptivforeldre?

2. Hvordan ser jeg på nåværende tidspunkt mitt kommende barn?

3. Hvordan vil du beskrive dette barnet i ulike sammenhenger? (For deg selv, din partner, kommende besteforeldre, saksbehandler osv.)

Jeg tenker så det knaker.

Mamma med bismak

"Fortvilte mødre i Sør-Korea etterlater sine barn i et hull i veggen"

Det er den kalde virkeligheten man kan lese om i Aftenposten i dag. Jeg smaker litt på den rett som det er, for hvis jeg skal bli mamma må noen andre ha hatt det vondt. Jeg føler meg samtidig som verdens største hykler når jeg tenker at "flere barn i luka betyr flere tildelinger". Det er dualismen i veien vi har valgt å gå -  jeg synes synd på mødrene og barna som blir forlatt, og samtidig håper jeg at en av dem blir barnet vårt. Det føles passe egoistisk å glede seg.


Artikkelen kan leses her.


Obs: Det har kommet meg for øre at disse barna ikke blir adoptert til utlandet, da de har ukjent opphav. Biologiske foreldre må være kjent for at de skal frigis for utenlandsadopsjon. Barn som blir forlatt på denne måten har en karantenetid på tre år.

Første kursdag

Status: Sliten! Det har vært en dag med mye refleksjon og mange hyggelige møter, og tida har bare flydd avgårde. Vi er en sammensatt gruppe med mange historier, men samtidig kan man kjenne seg igjen i det de fleste sier. Kurset har hittil vært en stor positiv overraskelse med flinke foredragsholdere som stiller de riktige spørsmålene. Gleder meg til mer i morgen!