Hvordan går det med adopsjonen om dagen?

Takk for at du spør, men jeg har ikke noe svar. Jeg måtte gå inn på nettsida til foreningen for å se om den månedlige oppdateringen hadde kommet, men den er strengt tatt irrelevant for oss fortsatt. Å lese den er selvpining. Nå er det over ni måneder siden vi ble godkjent i Norge, og med dagens ventetider kunne vi hatt bilde av barnet vårt på veggen allerede. Som bakgrunnsbilde på telefonen. Overalt. Jeg har prøvd å være rasjonell rundt de nye kravene, men nå er jeg bare frustrert over at noen skal få fucke med psyken vår på denne måten. Ops. 

Jeg er sint og lei meg, og totalt umotivert. Nei, det er jug. Det er et snev av motivasjon der innimellom, men det er gjemt bak mye skuffelse og selvmedlidenhet, og kommer kun til overflaten på slutten av de kjipeste tankerekkene. Det kommer akkurat når jeg holder på å gi opp, i et lite glimt, akkurat nok til at jeg ikke slipper taket på idéen om den lille kroppen der borte. Da føler jeg at jeg holder på å skuffe "hen" også. Det er en fin sirkel det der. 

I juni og begynnelsen av juli har det gått i ett med ferie og moro, jeg har også klart å glemme adopsjonen litt, og det har vært ganske behagelig. Det har vært akkurat sånn jeg håper at størstedelen av ventetida skal være - litt passiv. For et par uker sida var vi på Ikea og handla. Har ikke vært der på flere år. Da vi var ferdig med det vi skulle og var på vei videre ble jeg plutselig kvalm og svimmel, og holdt på å kaste opp. Jeg sto midt i *trommevirvel*: barneavdelingen. Den så jeg ikke komme, hverken avdelingen eller formen. Jeg har aldri opplevd noe lignende heller, og det var en kraftig påminnelse om at ferien var over.

Jeg har lagt på meg igjen. Faen. Det ble noen lettvinte matløsninger i den midlertidige "tidsklemma" vår, og nå som den er over virker det som det er lim i sofaen. I'm stuck, og det i en dårlig rutine. Kanskje det blir snudd på til uka, for vi skal nemlig flytte inn hos mamma og pappa mens badet vårt renoveres. Queen of the castle i en uke mens mor og far er på hytta, og flashback til videregående. Bananlikøren skal få stå i fred denne gangen.

Om jeg har klart å konkretisere et svar på spørsmålet i overskrifta veit jeg ikke. Avhengig av hvem som spør er svaret alt fra "det rusler og går" til "det går til helvete". Det korte svaret er at de siste par ukene har vært tunge, men det er ikke noe jeg har lyst til å begynne å snakke om når vi treffes butikken, da jeg bare i løpet av dette innlegget har hatt lyst til å kaste PCen i veggen. Hold på egga dine.

Tildelinger

Antall tildelinger i mai: null.

Mainytt

Mai er en sabla fin måned. Blomstene på trappa har overlevd kulda med et nødskrik, det spirer og gror på gårdsplassen jeg lukte så godt i fjor, og i hagen som er så bratt at vi ikke ser den fra huset dukker det også opp noe grønt. Hvor bratt er den? Jo, det må to personer til for å bære gressklipperen mellom platåene. Jeg må også stå på stige for å luke. Neste gang hagen legges om skal det planlegges litt bedre. 

Det er det vi (jeg) gjør inne i huset nå. Oh lård, det planlegges! Jeg har nemlig funnet ut at både jeg og min andre halvdel er flinkere til å planlegge og organisere enn å faktisk gjøre noe selv, noe som har resultert i at vi har leid inn håndverkere til å gjøre ferdig gjesterommet vi begynte på i fjor. Badet skal endelig renoveres over sommeren, vi har booket folk til det og. Jeg hører at enkelte nesten totalrenoverer huset mens de står i adopsjonskø, og det er ikke nødvendigvis fordi huset trenger det.

Av andre forberedelser driver jeg og tar lappen. Jeg har strengt tatt aldri følt noe stort behov for å ta den, men jeg kjenner at det begynner å melde seg. Teoriprøven ble unnagjort med glans på ni minutter i dag, så nå er det bare å kjøre på. Geddit?

Mannen har fortsatt vekkerklokka på umenneskelig tidlig for å rekke å trene før jobb, mens konemor har...blitt litt slapp. Jeg lokaliserte i dag et medlemskort på Spenst med støv på, noe som muligens belyser mer enn en utfordring i heimen. 

Det har skjedd lite konkret rundt adopsjonen, men en regning på 50 000 kroner som dekker diverse gebyrer er i det minste betalt, og det er den nest største summen vi skal ut med. Det er godt det tikket inn et korrekturoppdrag, for å si det sånn. Vi krysser selvfølgelig også fingrene for appen som mannen min, broren min og en kamerat har laget. Last ned, folkens!

Hva måtte du gjøre?

Ja, hva måtte du gjøre for å få barn? Jeg kan biologien i det, så det er ikke det jeg lurer på. Jeg lurer på hvorfor det skal være så helvetes vanskelig for oss.

Vår liste hittil:

- naturmetoden

- turer til fastlege

- søknad om utredning

- timevis i telefonkø*

- intervju/ vurdering på Rikshospitalet

- slanking

- hormonsprøyter

- hormon-nesespray

- hormontabletter

- hormonvagetorier

- voldsomme bivirkninger

- utallige blodprøver

- ultralyder

- infomøter

- egguttak

- levering av sædprøver

- naturmedisin

- tilbakesetting av embryo

- nedfrysing av embryo

- opptining av embryo

- døde embryo

- offentlige søknader

- politiattest

- helseattester

- egenerklæringer

- kurs

- møter

- dybdeintervjuer

- selvransakelse

- hjemmebesøk

- papirarbeid

- bytte av land og organisasjon

- regelendringer

- endringer i krav fra utlandet

Jeg har sikkert glemt noe.

* Når du gjennomgår prøverørsbehandling må du ringe i en tidsluke og snakke med sykepleier når du får mensen, så de kan holde av tid til deg. Hvis mange får mensen samtidig og du er langt ute i køen risikerer du å ikke få plass den måneden.

Tildelinger og sånn.

Og så var vi hjemme igjen fra påskeferien, som var årets første tur på hytta. Utedo og uisolert dusjrom var fortsatt litt i kaldeste laget, men det gjør underverker for effektiviteten. Siden sist har vi fått noen oppdateringer fra Verdens Barn (og vært på kjærestetur til Venezia!) Ventetidene fra godkjenning i Norge til tildeling har blitt nedjustert enda mer og ligger nå på 3-12 måneder, der de nyeste søknadene vil ha kortest ventetid. Søkermassen til Sør-Korea er såpass liten nå at Verdens Barn aktivt går ut for å få flere søkere:

I mars var det jevnt over få tildelinger, kun en fra Sør-Afrika og en fra Kina. "Spådommen" for resten av året ser jo ut til at mange Korea-ventere blir matchet, så det er bare å legge denne ukens etegilde bak seg, og komme seg på treningssenteret igjen!

Statistikk

Verdens Barns oversikt over tildelinger, hjemkomster og oss ventere har blitt oppdatert for januar, og ser nå slik ut:

Kilde

Disse oppdateringene skulle i følge planen by på mer spenning og glede for vår del enn de gjør nå, for hver tildeling skulle være en plass framover i køen. Vi har per dags dato ikke kommet noe lenger enn vi var i oktober, og det oppleves litt håpløst. Hvilket krav kommer og sender oss tilbake til start igjen når vi oppfyller dette? 

Jeg tenker på den praktiske biten både før og etter adopsjonen ganske mye. Det er håndfast og lett å forholde seg til. Skal vi bli der vi er og bygge på eller skal vi selge? Hvor er det mest praktisk å ha barnerommet? Hvilke aktiviteter kommer vi til å drive med? Vi må ha bedre gjerde rundt hytta, osv. Den følelsesmessige biten prøver jeg nok å holde på avstand, men den er av typen som plutselig kommer over deg. Da er det synd på meg da. Det var det da jeg begynte å skrive dette innlegget. "Heldigvis" bruker jeg så lang tid på å redigere meg selv at jeg kan avslutte med å si at jeg egentlig har det ganske bra. Jeg tenker jo på alt vi har å glede oss til også. Filmkos på fanget, å kunne se på barnet mitt som sover, gå tur og leke i skogen, kjøre båt, være stolt av å vise fram. Å fy fader, jeg kommer til å være så stolt! På grensen til det kvalmende antakeligvis, når jeg veit hvor stolt jeg er av tantebarna mine når jeg har dem med noe sted. Tante er veeeeldig glad i dere!

Dvalemodus?

Januar, ja. Er det årets kjipeste måned? Det er fortsatt mørkt, lenge til sommeren og den inneholder 31 kalde dager. Jeg føler at jeg vanligvis bare sitter og venter på at snøen skal smelte, men denne gangen har januar blitt riktig så bra med huset fullt av gode venninner, kosehelg i Oslo, vinsmaking (Dæven, jeg får smake mye godt med jobben) og ølsmaking (Worst. Sunday. Ever.) Treninga har både Stian og jeg kommet godt igang med igjen etter jul, og sommerferien er så og si spikra. Den skal by på blant annet:

Januar, ja. Snart er det februar!

Nedtur

Nå er jeg litt muggen om dagen, for vi har fått dårlige nyheter. Søknaden som burde ha vært på vei til Korea i disse dager kommer til å bli liggende i bunken hos Verdens Barn en god stund til, da Korea nå har kommet med flere krav til søkerne. Denne gangen gjelder det BMI, og vi har så det monner, for å si det sånn. Verdens Barn foreslo for oss å bytte til et land som ikke var så strenge på det, men vi holder oss til Korea. Det betyr at kilo må av, og vi håper mye er gjort på et års tid. Jo lenger tid vi bruker, jo lenger tid går det til vi blir foreldre. Det var en skikkelig nedtur, men også en god motivasjon. Nå er vi igang med trening, og har gått ned ca 6 kg hver, noe som i hvert fall er en god start. Jeg er ikke så fan av 80-tallet (bortsett fra hardrocken), men det var hyggelig å se det på vekta igjen.

Det er ingen bombe at det kommer nye krav, da det allerede har kommet to tidligere i år. Det ene om psykolograpport, det andre om anbefalingsbrev. Vi får ta ting som det kommer, og være glad vi ikke søkte på Kenya.

Dokumentar på NRK

NRK viste nylig dokumentaren "Småbarnsmor i Sør-Korea". Den handler om unge ugifte mødre, og hvilke utfordringer de blir møtt med. Den eneste gruppen som blir diskriminert mer enn ugifte mødre i Sør-Korea er homofile.

Dokumentaren kan sees her.

Statistikk

Verdens Barn la ut oppdatert statistikk 31. oktober:

www.verdensbarn.no/adopsjon/statistikk

Er vi en av de tolv??

Har du hørt?

VI ER GODKJENTE!!!!!!!!

Nyheter fra Korea

I kveld dyrker jeg kjærligheten til sofaen vår. Den er mørk grå, enkel i designet, og ganske god å ligge på. Det har jeg gjort siden jeg var ferdig på jobb i dag, og er egentlig ganske fornøyd med, da de siste ukene har vært tettpakket både på og utenom jobb. Siden mitt noe bitre forrige innlegg har rapporten blitt sendt inn på nytt, og postkassa har igjen fått en større rolle i hverdagen. 

I den digitale postkassa har høstbrevet fra Verdens Barn ramlet inn, denne gangen med håndfaste og gode nyheter for Korea-søkerne: Ventetidene ser ut til å gå ned! Foreningen ser såpass lyst på det at de til og med annonserer at de trenger flere søkere. Jeg siterer:

Hittil i år har det kommet hjem 15 barn fra Korea, mot 6 barn totalt i 2013. Flere ventes hjem mot slutten av året. Vi er lettet over at det nye systemet, der adopsjonene nå fullføres i Korea, omsider begynner å stabilisere seg. Det har kommet 10 tildelinger. Vi har fått gode signaler fra vår samarbeidspartner Holt Children’s Services for tiden framover, og med en fortsatt lav søkermasse har vi behov for flere søkere. 

Det har vært mange endringer i adopsjonssystemet i Korea, og en av endringene, der formålet var at færre skulle gi fra seg barna sine, har hatt en negativ konsekvens for mange av barna:

Det har vært et betraktelig lavere inntak av barn hos adopsjonsorganisasjonene i Korea etter at den nye loven trådt i kraft. Årsaken er at de biologiske mødrene nå selv må registrere barna i et familieregister, som tidligere ble gjort av adopsjonsforeningene. Det er mulig for de aller fleste å søke i dette registeret, som vil kunne skape store problemer for biologisk mor dersom hun f.eks. skal søke seg jobb, eller bli gift i perioden frem til barnet kommer til sin familie i utlandet. En konsekvens av denne bestemmelsen er at over 500 barn har blitt forlatt eller levert til det som kalles baby drop boxes. De aller fleste av disse barna kan ikke adopteres bort ettersom det stilles krav om kjent identitet hos biologisk mor for barn som frigis for adopsjon. Neste år vil det bli endringer i lovverket som gjør at de biologiske mødrene i større grad vil bli sikret anonymitet. Holt regner derfor med et høyere inntak av barn neste år, derav de positive signalene.

Verdens Barn har per dags dato 44 søkere på Korea, og de fleste av dem er godt ute i prosessen. Flaskehalsen er fortsatt at få barn blir adoptert innenlands, noe som demmer opp for de som blir frigitt til utenlandsadopsjon. Tiden fram til tildeling ser de derimot lyst på:

Med dette er det nå under 10 par som er under utredning hos kommune/Bufetat. Den lave søkermassen kan føre til relativt kort ventetid fra godkjenning til tildeling i tiden fremover. De som har ventet lengst etter godkjenning per i dag har ventet i ca. 20 måneder.

Det kommer også positive signaler om saksbehandlingstiden:

Når det gjelder ventetid fra tildeling til innsendelse til Ministry, ble den på mellom ett og halvannet år for de som har kommet hjem hittil i år. Ventetiden er oppe i ett år også de som har ventet lengst per i dag. Ettersom vi ikke har noen saker hos Ministry, og majoriteten av domstolssakene nå er i sluttfasen, forventer vi kortere ventetid i tiden framover. Saksbehandlingstiden for behandling av utreisetillatelse har variert mellom ca. 2 uker til over 3 måneder hittil i år. For sakene som ble sendt inn i slutten av juli tok det ca. 2 uker å få utstedt utreisetillatelsen. Selv om 2 uker kan være vel optimistisk håper vi dette viser en positiv trend. 

Med det beste?

Etter utstedelse av utreisetillatelse er neste steg innsendelse til domstolen, og etter hvert tildeling av rettsdato. Man må ankomme Seoul minst 1 uke i forkant av rettsmøtet. Begge foreldrene må være tilstede i retten. I løpet av uken før rettsmøtet vil man delta på to møter. På første møte får man møte barnet og fosterfamilien. Dette er et gruppemøte sammen med andre familier som også får møte sitt etterlengtede barn for første barn. Formålet med møte nummer to er å forberede søkerne til rettsmøtet. 

Å, FY!!!!!

Når du snakker om sola

"Eg prøver å spela på livskunstnarfela, men nå har eg ein dårleg streng."

- Hellbillies

I dag ga endelig Bufetat lyd fra seg, og lyden var sur. Sosialrapporten har kommet i retur fordi den manglet noen stempel, og i tillegg mangler de formidlingsbekreftelsen fra Verdens Barn, og samtykkeerklæringen fra oss. Ting vi har levert for mange måneder siden. "God helg."

BUF

- Stiaaaaan?
- Ja?
- Har du vært i posten?
- Ja.
- Er du heeeeelt sikker på at det ikke lå noe fra BUF der og du bare har glemt å si det?
- Ja.


Og sånn går no dagan. Nå har det gått over en måned siden sosialrapporten ble sendt inn. Jeg trodde vi skulle få et brev om forventet ventetid snart!

Ønskebarn

Nå sitter jeg og venter på andre episode av Ønskebarn på TV Norge. Det føles uvirkelig at vi er på vei mot ønskebarnet selv, men jeg tar meg oftere og oftere i å snakke med Stian om "når vi blir tre". Før var det hypotetisk, og nå finnes det der i overskuelig framtid!

To

"The Ministry of Health and Welfare in Korea (MOHW) has relaxed the age requirement for couples to apply for adoption up to 49 for those that have previously adopted from Korea, effective August 1, 2014." Les hele innlegget her.

Kanskje vi rekker søsken? =)

Konklusjon

Neste stopp Bufetat!

Hva man tror

For det første trodde jeg ikke jeg skulle bli så nervøs som jeg er nå. Det begynte å komme i går, og later til å eskalere jo nærmere møtet kommer. Her sitter jeg altså og er på nippet til å dirre og bli kvalm. Når klokka nærmer seg to kan jeg bare ane hvordan jeg er. Jeg har lyst til å ringe Stian, men jeg har ikke noe å si, veit bare at han er roligere enn meg. Vi utfyller hverandre der. Nå ble jeg sittende og tenke på hva som er riktig formulering - Jeg ser jeg har skrevet "jo nærmere møtet kommer". Er det "jo nærmere vi kommer møtet"? Begge går? I det første beveger møtet seg mot oss, Jordas sentrum, og det er vi akkurat nå. Sorry folkens, det er vanligvis ikke sånn, men nå er det unntakstilstand. Først meg sjøl, og så meg sjøl i dag.

Apropos Stian og meg, så er vi veldig motiverte. Denne prosessen er en katalysator for flere ting, vi har blant annet blitt mer aktive. Vi gikk tur før også, men gjerne hver for oss, og ikke så veldig langt, men nok til at Kaarlo (hunden) fikk snust litt. Nå går vi sammen, lengre, fortere, og ca annenhver dag. Vi skal ha energi når vi blir foreldre, og vi er godt igang med å lage et overskudd nå. Akkurat nå er det bedre å tenke på å forberede seg, og ikke på hvor langt det er igjen til mål.

Det andre jeg tror, som jeg glemte å skrive, er at det går veien i dag. Grining blir det uansett.

TV-serie

Jeg regner med at alle skal se denne? JEG GLEDER MEG!

Programserien Ønskebarn skildrer de nære og personlige opplevelsene fem par og én enslig gjennomgår for å oppfylle sitt høyeste ønske: å få lov til å bli foreldre gjennom adopsjon. Serien følger menneskene gjennom flere år med håp og venting.

Programmet har premiere 3. september. Mer info finner du her.