søndag 2. august 2015

Hvordan går det med adopsjonen om dagen?

Takk for at du spør, men jeg har ikke noe svar. Jeg måtte gå inn på nettsida til foreningen for å se om den månedlige oppdateringen hadde kommet, men den er strengt tatt irrelevant for oss fortsatt. Å lese den er selvpining. Nå er det over ni måneder siden vi ble godkjent i Norge, og med dagens ventetider kunne vi hatt bilde av barnet vårt på veggen allerede. Som bakgrunnsbilde på telefonen. Overalt. Jeg har prøvd å være rasjonell rundt de nye kravene, men nå er jeg bare frustrert over at noen skal få fucke med psyken vår på denne måten. Ops. 

Jeg er sint og lei meg, og totalt umotivert. Nei, det er jug. Det er et snev av motivasjon der innimellom, men det er gjemt bak mye skuffelse og selvmedlidenhet, og kommer kun til overflaten på slutten av de kjipeste tankerekkene. Det kommer akkurat når jeg holder på å gi opp, i et lite glimt, akkurat nok til at jeg ikke slipper taket på idéen om den lille kroppen der borte. Da føler jeg at jeg holder på å skuffe "hen" også. Det er en fin sirkel det der. 

I juni og begynnelsen av juli har det gått i ett med ferie og moro, jeg har også klart å glemme adopsjonen litt, og det har vært ganske behagelig. Det har vært akkurat sånn jeg håper at størstedelen av ventetida skal være - litt passiv. For et par uker sida var vi på Ikea og handla. Har ikke vært der på flere år. Da vi var ferdig med det vi skulle og var på vei videre ble jeg plutselig kvalm og svimmel, og holdt på å kaste opp. Jeg sto midt i *trommevirvel*: barneavdelingen. Den så jeg ikke komme, hverken avdelingen eller formen. Jeg har aldri opplevd noe lignende heller, og det var en kraftig påminnelse om at ferien var over.

Jeg har lagt på meg igjen. Faen. Det ble noen lettvinte matløsninger i den midlertidige "tidsklemma" vår, og nå som den er over virker det som det er lim i sofaen. I'm stuck, og det i en dårlig rutine. Kanskje det blir snudd på til uka, for vi skal nemlig flytte inn hos mamma og pappa mens badet vårt renoveres. Queen of the castle i en uke mens mor og far er på hytta, og flashback til videregående. Bananlikøren skal få stå i fred denne gangen.

Om jeg har klart å konkretisere et svar på spørsmålet i overskrifta veit jeg ikke. Avhengig av hvem som spør er svaret alt fra "det rusler og går" til "det går til helvete". Det korte svaret er at de siste par ukene har vært tunge, men det er ikke noe jeg har lyst til å begynne å snakke om når vi treffes butikken, da jeg bare i løpet av dette innlegget har hatt lyst til å kaste PCen i veggen. Hold på egga dine.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar