Mai er en sabla fin måned. Blomstene på trappa har overlevd kulda med et nødskrik, det spirer og gror på gårdsplassen jeg lukte så godt i fjor, og i hagen som er så bratt at vi ikke ser den fra huset dukker det også opp noe grønt. Hvor bratt er den? Jo, det må to personer til for å bære gressklipperen mellom platåene. Jeg må også stå på stige for å luke. Neste gang hagen legges om skal det planlegges litt bedre.
Det er det vi (jeg) gjør inne i huset nå. Oh lård, det planlegges! Jeg har nemlig funnet ut at både jeg og min andre halvdel er flinkere til å planlegge og organisere enn å faktisk gjøre noe selv, noe som har resultert i at vi har leid inn håndverkere til å gjøre ferdig gjesterommet vi begynte på i fjor. Badet skal endelig renoveres over sommeren, vi har booket folk til det og. Jeg hører at enkelte nesten totalrenoverer huset mens de står i adopsjonskø, og det er ikke nødvendigvis fordi huset trenger det.
Av andre forberedelser driver jeg og tar lappen. Jeg har strengt tatt aldri følt noe stort behov for å ta den, men jeg kjenner at det begynner å melde seg. Teoriprøven ble unnagjort med glans på ni minutter i dag, så nå er det bare å kjøre på. Geddit?
Mannen har fortsatt vekkerklokka på umenneskelig tidlig for å rekke å trene før jobb, mens konemor har...blitt litt slapp. Jeg lokaliserte i dag et medlemskort på Spenst med støv på, noe som muligens belyser mer enn en utfordring i heimen.
Det har skjedd lite konkret rundt adopsjonen, men en regning på 50 000 kroner som dekker diverse gebyrer er i det minste betalt, og det er den nest største summen vi skal ut med. Det er godt det tikket inn et korrekturoppdrag, for å si det sånn. Vi krysser selvfølgelig også fingrene for appen som mannen min, broren min og en kamerat har laget. Last ned, folkens!
