Hvordan går det med adopsjonen om dagen?

Takk for at du spør, men jeg har ikke noe svar. Jeg måtte gå inn på nettsida til foreningen for å se om den månedlige oppdateringen hadde kommet, men den er strengt tatt irrelevant for oss fortsatt. Å lese den er selvpining. Nå er det over ni måneder siden vi ble godkjent i Norge, og med dagens ventetider kunne vi hatt bilde av barnet vårt på veggen allerede. Som bakgrunnsbilde på telefonen. Overalt. Jeg har prøvd å være rasjonell rundt de nye kravene, men nå er jeg bare frustrert over at noen skal få fucke med psyken vår på denne måten. Ops. 

Jeg er sint og lei meg, og totalt umotivert. Nei, det er jug. Det er et snev av motivasjon der innimellom, men det er gjemt bak mye skuffelse og selvmedlidenhet, og kommer kun til overflaten på slutten av de kjipeste tankerekkene. Det kommer akkurat når jeg holder på å gi opp, i et lite glimt, akkurat nok til at jeg ikke slipper taket på idéen om den lille kroppen der borte. Da føler jeg at jeg holder på å skuffe "hen" også. Det er en fin sirkel det der. 

I juni og begynnelsen av juli har det gått i ett med ferie og moro, jeg har også klart å glemme adopsjonen litt, og det har vært ganske behagelig. Det har vært akkurat sånn jeg håper at størstedelen av ventetida skal være - litt passiv. For et par uker sida var vi på Ikea og handla. Har ikke vært der på flere år. Da vi var ferdig med det vi skulle og var på vei videre ble jeg plutselig kvalm og svimmel, og holdt på å kaste opp. Jeg sto midt i *trommevirvel*: barneavdelingen. Den så jeg ikke komme, hverken avdelingen eller formen. Jeg har aldri opplevd noe lignende heller, og det var en kraftig påminnelse om at ferien var over.

Jeg har lagt på meg igjen. Faen. Det ble noen lettvinte matløsninger i den midlertidige "tidsklemma" vår, og nå som den er over virker det som det er lim i sofaen. I'm stuck, og det i en dårlig rutine. Kanskje det blir snudd på til uka, for vi skal nemlig flytte inn hos mamma og pappa mens badet vårt renoveres. Queen of the castle i en uke mens mor og far er på hytta, og flashback til videregående. Bananlikøren skal få stå i fred denne gangen.

Om jeg har klart å konkretisere et svar på spørsmålet i overskrifta veit jeg ikke. Avhengig av hvem som spør er svaret alt fra "det rusler og går" til "det går til helvete". Det korte svaret er at de siste par ukene har vært tunge, men det er ikke noe jeg har lyst til å begynne å snakke om når vi treffes butikken, da jeg bare i løpet av dette innlegget har hatt lyst til å kaste PCen i veggen. Hold på egga dine.

Tildelinger

Antall tildelinger i mai: null.

Mainytt

Mai er en sabla fin måned. Blomstene på trappa har overlevd kulda med et nødskrik, det spirer og gror på gårdsplassen jeg lukte så godt i fjor, og i hagen som er så bratt at vi ikke ser den fra huset dukker det også opp noe grønt. Hvor bratt er den? Jo, det må to personer til for å bære gressklipperen mellom platåene. Jeg må også stå på stige for å luke. Neste gang hagen legges om skal det planlegges litt bedre. 

Det er det vi (jeg) gjør inne i huset nå. Oh lård, det planlegges! Jeg har nemlig funnet ut at både jeg og min andre halvdel er flinkere til å planlegge og organisere enn å faktisk gjøre noe selv, noe som har resultert i at vi har leid inn håndverkere til å gjøre ferdig gjesterommet vi begynte på i fjor. Badet skal endelig renoveres over sommeren, vi har booket folk til det og. Jeg hører at enkelte nesten totalrenoverer huset mens de står i adopsjonskø, og det er ikke nødvendigvis fordi huset trenger det.

Av andre forberedelser driver jeg og tar lappen. Jeg har strengt tatt aldri følt noe stort behov for å ta den, men jeg kjenner at det begynner å melde seg. Teoriprøven ble unnagjort med glans på ni minutter i dag, så nå er det bare å kjøre på. Geddit?

Mannen har fortsatt vekkerklokka på umenneskelig tidlig for å rekke å trene før jobb, mens konemor har...blitt litt slapp. Jeg lokaliserte i dag et medlemskort på Spenst med støv på, noe som muligens belyser mer enn en utfordring i heimen. 

Det har skjedd lite konkret rundt adopsjonen, men en regning på 50 000 kroner som dekker diverse gebyrer er i det minste betalt, og det er den nest største summen vi skal ut med. Det er godt det tikket inn et korrekturoppdrag, for å si det sånn. Vi krysser selvfølgelig også fingrene for appen som mannen min, broren min og en kamerat har laget. Last ned, folkens!

Hva måtte du gjøre?

Ja, hva måtte du gjøre for å få barn? Jeg kan biologien i det, så det er ikke det jeg lurer på. Jeg lurer på hvorfor det skal være så helvetes vanskelig for oss.

Vår liste hittil:

- naturmetoden

- turer til fastlege

- søknad om utredning

- timevis i telefonkø*

- intervju/ vurdering på Rikshospitalet

- slanking

- hormonsprøyter

- hormon-nesespray

- hormontabletter

- hormonvagetorier

- voldsomme bivirkninger

- utallige blodprøver

- ultralyder

- infomøter

- egguttak

- levering av sædprøver

- naturmedisin

- tilbakesetting av embryo

- nedfrysing av embryo

- opptining av embryo

- døde embryo

- offentlige søknader

- politiattest

- helseattester

- egenerklæringer

- kurs

- møter

- dybdeintervjuer

- selvransakelse

- hjemmebesøk

- papirarbeid

- bytte av land og organisasjon

- regelendringer

- endringer i krav fra utlandet

Jeg har sikkert glemt noe.

* Når du gjennomgår prøverørsbehandling må du ringe i en tidsluke og snakke med sykepleier når du får mensen, så de kan holde av tid til deg. Hvis mange får mensen samtidig og du er langt ute i køen risikerer du å ikke få plass den måneden.

Tildelinger og sånn.

Og så var vi hjemme igjen fra påskeferien, som var årets første tur på hytta. Utedo og uisolert dusjrom var fortsatt litt i kaldeste laget, men det gjør underverker for effektiviteten. Siden sist har vi fått noen oppdateringer fra Verdens Barn (og vært på kjærestetur til Venezia!) Ventetidene fra godkjenning i Norge til tildeling har blitt nedjustert enda mer og ligger nå på 3-12 måneder, der de nyeste søknadene vil ha kortest ventetid. Søkermassen til Sør-Korea er såpass liten nå at Verdens Barn aktivt går ut for å få flere søkere:

I mars var det jevnt over få tildelinger, kun en fra Sør-Afrika og en fra Kina. "Spådommen" for resten av året ser jo ut til at mange Korea-ventere blir matchet, så det er bare å legge denne ukens etegilde bak seg, og komme seg på treningssenteret igjen!

Statistikk

Verdens Barns oversikt over tildelinger, hjemkomster og oss ventere har blitt oppdatert for januar, og ser nå slik ut:

Kilde

Disse oppdateringene skulle i følge planen by på mer spenning og glede for vår del enn de gjør nå, for hver tildeling skulle være en plass framover i køen. Vi har per dags dato ikke kommet noe lenger enn vi var i oktober, og det oppleves litt håpløst. Hvilket krav kommer og sender oss tilbake til start igjen når vi oppfyller dette? 

Jeg tenker på den praktiske biten både før og etter adopsjonen ganske mye. Det er håndfast og lett å forholde seg til. Skal vi bli der vi er og bygge på eller skal vi selge? Hvor er det mest praktisk å ha barnerommet? Hvilke aktiviteter kommer vi til å drive med? Vi må ha bedre gjerde rundt hytta, osv. Den følelsesmessige biten prøver jeg nok å holde på avstand, men den er av typen som plutselig kommer over deg. Da er det synd på meg da. Det var det da jeg begynte å skrive dette innlegget. "Heldigvis" bruker jeg så lang tid på å redigere meg selv at jeg kan avslutte med å si at jeg egentlig har det ganske bra. Jeg tenker jo på alt vi har å glede oss til også. Filmkos på fanget, å kunne se på barnet mitt som sover, gå tur og leke i skogen, kjøre båt, være stolt av å vise fram. Å fy fader, jeg kommer til å være så stolt! På grensen til det kvalmende antakeligvis, når jeg veit hvor stolt jeg er av tantebarna mine når jeg har dem med noe sted. Tante er veeeeldig glad i dere!