FMMBV

Altså, Første Møte Med BarneVernet. Det er unnagjort! Jeg sa til gubben kvelden før at det var rart jeg ikke var nervøs. "Famous last words" er det noe som heter, for timene fram til klokka 14.00 fredag 11. april var...nervøse. Vi møtte opp på Familiens Hus, snakket i en og en halv time, og jeg tror det gikk bra. Det som egentlig var et intervju føltes ut som en samtale, noe jeg tar som et godt tegn. Vi gjorde et dypdykk i veien vår sammen fram til nå, med spesiell vekt på barnløsheten, og hvordan vi har taklet den. Jeg er helt forsont med at vi ikke får biologiske barn - hadde jeg ikke vært det hadde vi fortsatt med prøverør. Likevel må man gå tilbake i tid til det man snakker om, og kjenne på følelsene fra den tida. Ellers avtalte vi også resten av møtene, og kommer til ha to i mai, og et siste i begynnelsen av juni hvis det er nødvendig. Neste gang er det hjemmebesøk, noe som ikke kommer til å gi noen mindre nerver i forkant!

Hanbok

Noen stor interesse har det kanskje ikke vært, men jeg har alltid likt å se visuelle uttrykk for ulike kulturer, og da gjerne i form av klær og pynt. Så sitter jeg nå her da, og hører på koreansk folkemusikk mens jeg ser på bilder av den koreanske bunaden, hanbok.

 Ikke milevis fra bunaden min (rød romeriksbunad med brokadeliv)!

Fra hanbokfestival

Moderne uttrykk

Sandra Oh i hanbokinspirert kjole.

Noen av herreutgavene.

Musikk tel arbe.

Kilder:

The Korea Guide

Taek Photography Blog

Style Of Asian

Tegn

Alt blir så mye bedre når man får noen tegn. I går var jeg sliten etter tredje jobbelørdag på rad, oppgitt over tidsperspektivet vi står ovenfor, og litt irritert for at papirene fra Verdens Barn fortsatt lot vente på seg. Postkassa vår har fått en mer sentral rolle i livet vårt den siste tida. Den har sjelden inneholdt mer interessante ting enn regninger, men nå er det en ny spenning rundt den bulkete grønne boksen. Nå tar jeg meg selv i å gå innom på tur med bikkja nærmere leggetid, selv om jeg egentlig veit at gubben har vært der allerede. Jeg glemte å gå innom i går, og var derfor noe overrasket da Stian (mannen min) rakte meg en fin bunke papirer fra Verdens Barn da han kom hjem. Et tegn på at vi er i en prosess som går framover. Tårene kom på side tre:

Verdens Barn har sammen med familien anbefalt Sør-Korea som adopsjonsland. Ut fra giverlandets regler, den normale aldersfordelingen på barn som frigis for adopsjon i dette landet, samt ønsker familien har gitt uttrykk for, vil Verdens Barn foreslå følgende aldersbegrensning i forhåndssamtykke fra Barne- ungdoms- og familieetaten:

Land: Sør-Korea 

Alder: 0-2 år.

Hvorfor jeg begynte å grine veit jeg ikke, men det er noe med at alt blir mer konkret etterhvert som man får disse små "bevisene". Vi har ønsket oss barn i mange år nå, og jeg begynner så smått å innse at det kommer til å skje, vi må bare være tålmodige litt til.

Den andre oppturen i dag hadde med bestemora mi å gjøre. Hun er 90 år gammel, nokså dement, og bor på sykehjemmet her borte. Vi hadde lovet henne en kjøretur i dag, noe jeg mistenker kom som en gledelig overraskelse, da ting ofte er fort glemt. "Skal vi gå og ta en øl?" sier hun mens vi venter på at Stian skal komme med bilen til døra. "Eller skal vi vente til vi kommer igjen?" Jeg sier vi kan nøye oss med kjøretur i dag, så kan vi heller ta en øl seinere, og hun er fornøyd med planen. Da jeg sto der hørtes det egentlig ut som et forslag helt borti natta, men etter å ha tenkt meg om litt, så snakket vi faktisk om utepils (av alle ting) sist vi var på besøk. Om hun linket det til oss er jeg usikker på, men jeg tar med meg alle slike tegn som positive. Det var en lang periode jeg var usikker på om hun i det hele tatt kjente meg igjen, men på forrige besøk lyste hun opp da hun så meg, og holdt meg i hånda nesten hele besøket. Da vi kjørte i dag og snakket om stedene vi så var det tydelig at hun skjønte hvor vi var, og lo av ting som ble sagt, men heisann, digresjon. 

Da vi var tilbake utenfor hjemmet og Stian var og hentet rullestolen, sa jeg at jeg hadde noe å fortelle henne. Jeg har ikke snakket med henne om adopsjonsplanene før, mest fordi jeg er usikker på hvor mye hun får med seg, og fordi det er litt for personlig å fortelle foran alle de andre i stua der vi pleier å sitte. Jeg fortalte henne at vi hadde søkt om adopsjon, at vi snart skulle ha møte med barnevernet, og, nokså blank i øynene, at hun kanskje kom til å bli oldemor til et barn fra Sør-Korea i løpet av noen år. Jeg holder henne i hånda mens jeg sier det. Hun møter blikket mitt, smiler, og sier rolig: "Det er godt å høre." Det er første gang på lenge jeg virkelig føler at hun får med seg hva som blir sagt, og jeg håper at hun husker det og gleder seg over det. Og at hun får oppleve det. Er veldig, veldig glad i deg, bestemor!

Statistikk for mars

Verdens barn har nå lagt ut statistikken for mars. Ingen tildelinger fra Korea denne gang, men en familie er ferdige med ventetida og har kommet hjem.

Oversikten er sakset herfra.

Telefon!

For en fin søndag vi hadde! Den ble brukt til baking, øvelseskjøring (i år SKAL jeg ta lappen!), og familiebursdag for den eldste niesa vår på åtte. Kaka jeg skulle ha med sto fortsatt på benken da vi kom hjem, men nå var den i det minste avkjølt og slapp forma etter litt banning og, bokstavelig talt, skjæring. Nå er den trygt forvart i fryseren, og jeg føler meg rimelig voksen som "har noe på lur". Men, nå var det ikke kake jeg skulle snakke om. Jeg fikk tilbragt noen timer med tanteunga mine, noe jeg setter utrolig stor pris på, og det ble en del snakk om adopsjon med de voksne. Søstera til svigerinna mi har sammen med mannen sin adoptert tre herlige barn fra Sør-Korea, og det er alltid fint å få input fra andre. Med tre adopsjoner bak seg har hele familien en viss innsikt i prosessen. Denne pratinga, sammen med lykken...nei, nå blir det pompøst. Jeg koste meg fælt med unga, og vi lekte og dulla. 

Denne kvalitetstida vil jeg ha mer av. Derfor tok jeg en telefon til barnevernet før jobb i dag for å se om de hadde kommet noen vei med søknaden vår. De som hadde med det å gjøre var opptatt, men jeg fikk lagt igjen en beskjed, og de skulle ringe meg opp. Godt igang på jobb hoier kollegaen min at "Jeg tror telefonen din ringer. Eller, det ER din", sier hun etter å ha koblet Metallica-ringetonen (Master of Puppets) til den med sansen for sånt. Det var barnevernet som kunne ringe og fortelle at de var klare til å starte samtaler, og vi avtalte første møte om to uker! Uæææ! WE HAVE LIFTOFF! Første møte foregår hos dem, noe som gir mer tid til vinduspuss og den slags før andre møte som vil foregå hjemme hos oss. Jeg tror jeg føler meg forberedt. Med tanke på hvor skjelven og glad jeg var etter denne korte samtalen (jeg startet dagen med stiv nakke, hodepine og tett nese. Etter samtalen var jeg småhøy på endorfiner. Null dårlig form her!) så antar jeg at jeg føler meg mindre forberedt jo nærmere vi kommer møtet, men det får bare gå. Vi skal svare på spørsmål, og stake ut kursen videre, som hun sa. Det er ikke noe jobbintervju. Jeg gleder meg!