mandag 24. februar 2014

Lekser

Jeg begynte å skrive et lengre innlegg som viste seg å bare bli en lang digresjon om barndommen min. Den var magisk. Sånn. Ikke noe vits i å ramse opp alle ferieminner (selv om "Vi på Saltkråkan"-aktige sommere i skjærgården bare må nevnes.) Dette skulle handle om kurset vi var på (adopsjonsforberedende), og egentlig fortsatt er på fram til den avsluttende helgen. 

Hovedtemaene den første helgen var: 

- Adopsjonsmotiv 
- Barnets biologiske bakgrunn 
- Adopsjon og identitet
- Barnets start på livet
- Tilknytning 

Det var en naturlig og fin overgang mellom bolkene, og både barnet og foreldrerollen ble mer konkret underveis. Det er vanskelig å skrive noe håndfast om det, for vi var gjennom så mye. Noe som er veldig fint er at vi var sikre på at vi ville adoptere, men nå er vi enda mer sikre!

Det viktigste jeg lærte denne helgen var å ikke være så logisk og praktisk. Barn tenker ikke praktisk. De føler. Barn må møtes på følelser. Dette er kanskje opplagt for noen, men det er noe jeg har lovet meg selv å huske på. "A-ha"-øyeblikkene sto egentlig i kø, og både mannen min og jeg følte at vi reiste fra kurset med et helt annet perspektiv. Neste kurshelg kommer til å handle mer om barnet, hentereise og den første tiden sammen, og jeg gleder meg! Samtidig er det nok her de største følelsesutbruddene vil komme. For flere av deltagerne var den første helgen tøff. Som jeg skrev tidligere var det mange forskjellige historier, og alt var kanskje ikke bearbeidet like mye. Den kneika er god å være over. Nei, sippinga kommer nok på neste samling.


Leksa vår til neste gang er å tenke over og snakke om dette: 

1. Barnet som skal komme og hvordan du kan "forberede" deg følelsesmessig til å være tålmodig med å "porsjonere ut" din omsorg slik at det skjer i takt med hva barnet kan ta i mot.

2. Er det noe fra din egen historie som du tenker kan få innvirkning på hvordan du vil kunne reagere på barnets reaksjoner (eks.: utrygghet, klenging, avvisning)?

3. Snakk sammen som par om hvordan dere kan støtte hverandre i en slik personlig utvikling. 


Andre del av leksa går på vårt utgangspunkt for adopsjon: 

1. Hva er i dag min største utfordring i forhold til det å bli adoptivforeldre?

2. Hvordan ser jeg på nåværende tidspunkt mitt kommende barn?

3. Hvordan vil du beskrive dette barnet i ulike sammenhenger? (For deg selv, din partner, kommende besteforeldre, saksbehandler osv.)

Jeg tenker så det knaker.

mandag 17. februar 2014

Mamma med bismak

"Fortvilte mødre i Sør-Korea etterlater sine barn i et hull i veggen"

Det er den kalde virkeligheten man kan lese om i Aftenposten i dag. Jeg smaker litt på den rett som det er, for hvis jeg skal bli mamma må noen andre ha hatt det vondt. Jeg føler meg samtidig som verdens største hykler når jeg tenker at "flere barn i luka betyr flere tildelinger". Det er dualismen i veien vi har valgt å gå -  jeg synes synd på mødrene og barna som blir forlatt, og samtidig håper jeg at en av dem blir barnet vårt. Det føles passe egoistisk å glede seg.


Artikkelen kan leses her.


Obs: Det har kommet meg for øre at disse barna ikke blir adoptert til utlandet, da de har ukjent opphav. Biologiske foreldre må være kjent for at de skal frigis for utenlandsadopsjon. Barn som blir forlatt på denne måten har en karantenetid på tre år.

lørdag 15. februar 2014

Første kursdag

Status: Sliten! Det har vært en dag med mye refleksjon og mange hyggelige møter, og tida har bare flydd avgårde. Vi er en sammensatt gruppe med mange historier, men samtidig kan man kjenne seg igjen i det de fleste sier. Kurset har hittil vært en stor positiv overraskelse med flinke foredragsholdere som stiller de riktige spørsmålene. Gleder meg til mer i morgen!

fredag 14. februar 2014

Forberedende

Ikke ex.phil, men adopsjonsforberedende, og første kurshelg starter i morgen! De siste kveldene har krigen mellom Starks og Lannisters blitt satt på pause, og jeg har istedet pløyet meg igjennom kursmateriell på senga, noe som har resultert i drømmer deretter (Vi hadde visst adoptert en 30 cm lang figur i steingods...). Mye av stoffet var allerede kjent, men spesielt et innlegg om kultur og identitet ga meg litt å tygge på og en ny vinkling. Nå er det bare å glede seg til mer av det samme!

mandag 10. februar 2014

Morsdag

I dag er det morsdag - en merkedag med bismak for mange med uoppfylt barneønske, i likhet med julaften og 17. mai. 

17. mai, barnas dag. Det nærmeste jeg hittil har kommet egne barn er noen befrukta egg som hadde et lengre opphold på Rikshospitalet enn de hadde i kroppen min, for de som i det hele tatt kom så langt. Morsdagen i fjor var vond. Vi var midt oppe i avgjørelsen om vi skulle ta et forsøk til på Riksen, og hoppe på følelseskarusellen som det medfølger. Den karusellen satt man jo egentlig allerede på, bare at den ikke gikk så fort som den gjør når hormonkurer og ultralyd er hverdagen. Vi skulle gå for et forsøk til og Riksen ble ringt. Telefonkøen hadde ikke blitt kortere - jeg pleide å måtte bruke hele lunsjpausa mi i telefonkø, gjerne med det resultat at jeg måtte legge på før jeg fikk snakka med en sykepleier. Denne runden fikk man nå svar, og vi måtte gå via fastlegen igjen siden det var for lenge siden forrige forsøk. Ok, legetime bookes. Det er underveis, oppi menspraten - alt handler om mens og syklus når du driver med IVF og ICSI - og kostholdsendringene og treninga at det bare stopper seg. Jeg vil ikke. Det føles ikke riktig. Vi har snakket om adopsjon en stund, men har blitt enige om at vi skal ta et forsøk til før vi bestemmer oss. Jeg vil ikke. 

Nå må vi tenke. Jeg har egentlig bestemt meg, men mannen min trenger tid på seg. Det får han. Det er liksom ikke farge på huset vi skal velge. Samtidig vet han også at jeg er av den utålmodige sorten som lett hopper ut i ting, og noen ganger ombestemmer meg. Kanskje det er en test. Når sommeren kommer er vi enige: Vi vil adoptere! Med avgjørelsen kommer et så mye mer positivt fokus. Prøverør er venting på en annen måte, og tidvis psykisk selvtortur. Vondt i puppa var det og, selv om det ikke kan måle seg med med nåla som henter ut eggene. Begge deler er selvfølgelig en liten pris å betale for å ende opp med det du ønsker deg mest: et barn. Det er bare det at det føles så fånyttes når resultatet uteblir. Sorgen er bunnløs når du får beskjed om at prøven er negativ. Flere som har gått fra IVF til adopsjon sier det samme: Hvis har blitt til når, og bare dét er så uendelig mye bedre, selv om ventetida er lang. Vi er positive. Jeg håper vi fortsatt er det etter møtene med barnevernet, som er det neste store steget. De fleste blir godkjent. Vi er normale folk med god helse og grei økonomi, og jeg ser ingen grunn til å ikke bli det, men man er jo redd for at de ser noen mangler man ikke vet om selv. Det er et godt tegn eller et veldig dårlig et når de rundt oss ler av engstelsen min. 

Morsdagen i år var bedre. Den har jeg blant annet brukt til å se naturdokumentarer (det er synonymt med at det var veldig moro kvelden før), og lest om Korea, og selvfølgelig vært hos mamma og pappa. Blomster er overlevert, og magen er full. Og denne ga jeg til meg selv fra de nåværende barna, nemlig dyra:

fredag 7. februar 2014

Gabriel

Spoileralert: Det gikk bra for Gabriel (og boka var veldig veldig fin). Det gjør det gjerne også skolemessig for de som er adoptert fra Sør-Korea hvis vi skal tro på statistikken. Og det vil vi jo? Men: No pressure, lille venn!






Her kan du lese mer om rapporten fra folkehelseinstituttet.


onsdag 5. februar 2014

Shopping

Jeg gleder meg til det ikke føles "ulovlig" å gå inn i barneavdelingen. Jeg kjente på det senest i helga, da jeg skulle kjøpe gave til den nyfødte dattera til ei venninne. Følelsen er helt selvforskyldt, for jeg veit at jeg ikke har et blinkende skilt over meg der det står "UFRIVILLIG BARNLØS!!!" men likevel er det et litt forbudt område, babyavdelingen spesielt. Det er litt for lett å tillegge andre folk tanker de ikke har. I dag var jeg litt tøff (og kanskje veldig tidlig ute), for jeg gikk rett på familiehylla hos Ark (Ja, jeg krasja jo ikke da!) for å se etter litteratur om tilknytning og lignende. Det fant jeg ikke, men jeg kom over noe annet jeg bare måtte ha!





ISBN: 9788205353916

tirsdag 4. februar 2014

To ansikter

Adopsjon er todelt. Minst. Det er før og etter, både for deg og oss. Da jeg la meg i går lå jeg lenge og tenkte på deg og historien du vil få. 


Jeg mener selv jeg er flink til å se ting i et helhetsperspektiv, noe som påvirker hverdagen min og gjør at jeg alltid leter etter det etisk riktige valget. Adopsjonsverdenen internasjonalt kan oppleves som et etisk minefelt, og det er store variasjoner fra land til land, både på giver og mottakersiden. Vi har valgt å adoptere fra Sør-Korea, landet som er et av verdens mest avanserte teknologisk, og har verdens 12. største økonomi. Jeg ser på det som et moderne land, likevel opereres det med andre sosiale normer enn det vi er vant til i Norge. Dette er hentet fra sidene til Verdens Barn:

Til tross for at det har blitt et moderne land har noen tradisjonelle oppfatninger fortsatt fotfeste. Det er for eksempel fortsatt mange i det koreanske samfunnet som oppfatter det som en skam å være ugift mor. En kaster skam ikke bare over seg selv, men også over sin familie. Man risikerer derfor å bli frosset ut av sine nærmeste. Mulighetene for å bli gift (noe som er svært viktig i den koreanske kulturen) hvis en har et barn fra før, er mindre. Dette er hovedgrunnen til at det fortsatt blir adoptert så mange barn fra Sør-Korea.


Jeg sa til mannen min da vi hadde lagt oss i går: "Ungen vår er antakeligvis ikke født ennå." Det hadde han akkurat tenkt på også. Vi vet du kommer etterhvert, men at både du og biomoren din først har en tøff reise foran dere. Her kommer etikken inn i bildet igjen, for det riktige kan ikke være at mødre gir fra seg barna sine på grunn av sosialt press? Tankerekka mi ble noe à la følgende: "Det trengs systemer som styrker mødrene, og som kan skape holdningsendringer over tid." I det tankene former seg blir jeg stressa, for jeg skjønner at jeg er i ferd med å argumentere meg bort fra deg. Samtidig vet jeg at slike endringer ikke er gjort ved en håndvending, og at det en god stund framover vil være barn som trenger familier. Man må handle ut ifra hva som er riktig her og nå, ikke ut fra hvordan det ideelt sett bør være. Du er hos meg igjen, og det er godt. Slik situasjonen er i dag finnes det barn som trenger familie, og vi er her og venter på deg. Og du verden for en familie vi skal bli!




Kilder:


mandag 3. februar 2014

Røde og gule epler

Venting. Det har gått mange år, og man har ventet. Underveis modnes nye tanker. Nå starter selve ventingen. Vi venter på det røde eplet vårt. 



Det röda äpplet

Av Malin Kettil


En berättelse om beslutet att adoptera ett barn


För länge, länge sedan, ja kanske i vårt gemensamma livs begynnelse, såddes ett litet frö. Fröet som var tanken på ett barn, skulle gro till en liten planta i våra sinnen och sen skulle plantan förhoppningsvis rota sig och bli ett fullvuxet träd. Så småningom skulle vi få smaka vårt första härligt gula äpple. För gula äpplen är de äpplen vi är vana vid och tänker på när vi tänker på äpplen. Gula äpplen skulle det bli! Det skulle bli många gula äpplen på vårt äppelträd om vi hade tur.

Den har alltid funnits där, önskan att få se vår planta slå rot och bära frukt. Vi har alltid sett fram emot den dagen när vi skulle stå där med vår korg full till bredden med gula äpplen. Likaså var vägen dit något vi ville uppleva. Tänk att få se hur gula äpplen blir gula äpplen. När vi så insåg att det inte skulle bli så lätt att få vårt gula äppelträd att växa, började ett nytt frö gro i våra hjärtan och medvetanden. Det var inget vi talade om, inte heller funderade mycket på. Sådana frön hade man ju hört talas om. Det blir röda äpplen av dem. Men vi visste ju inget om röda äppelträd? Visst är röda äpplen vackra och goda, men de är ju inte som gula. Det lär ju vara svårt att få ner dem från trädet också. De röda träden blir ju oftast mycket högre än de gula. I alla fall så lät vi det röda fröet gro vidare sakta men säkert. Det fick mycket näring, utan att vi tänkte på det, av alla våra besvikelser där vi gick genom fertilitetsfabrikens korridorer.

Det första fröet och det andra fröet växte sida vid sida under flera år. Vi lade ner mycket tid och energi på att försöka få vårt första träd att slå rot. Medan vi hoppades och trodde, grät och sörjde över vårt första träds vekhet, hade det andra fröet, utan att vi tänkt på det, blivit en planta stor som Clivian i vårt norrfönster. Vi insåg plötsligt att enda skillnaden på de båda fröna var att det andra äppelträdets grenar skulle ge oss röda äpplen i vår korg en dag. Men röda äpplen är ju också äpplen! Vi kunde ju få uppleva hur röda äpplen blir röda istället för hur gula blir gula. Det är ju inte samma sak. Det går ju inte att jämföra.

Det röda äppelträdet växte fort och säkert. Det skulle bli äpplen på detta träd en dag. Det förstod vi minsann. Vi visste bara inte hur lång tid det skulle ta. Det visste vi ju inte med det gula heller. Om det över huvudtaget skulle bli några äpplen av det…

Ville vi ha gula äpplen skulle det kräva så mycket energi av oss att vi kanske inte skulle orka med något annat. Vi kanske skulle glömma bort krusbären, päronen och hallonbuskarna. Var det värt att offra allt det andra goda i livet för att få gula äpplen på ett träd som växte dåligt och krävde ALLT av oss?

Nu insåg vi plötsligt att vi väntade på våra röda äpplen! Vi skulle få våra äpplen tillslut! Vi väntade inte förgäves längre. Nu visste vi att det skulle bli. Vi visste bara inte när...

Vi vårdade vår planta väl och vattnade den ständigt och den växte sig större och större för varje dag. Man får klättra högre i det röda trädet för att få ner de mogna äpplena. Men det viktigaste är ju att det blir äpplen i korgen! I det röda trädet finns de ju där vajande fram och tillbaka, sökande efter någon som vill plocka.

Fröet som skulle givit oss ett stort härligt äppelträd med gula äpplen hade stannat i växten. Utan att vi tänkte på det vissnade vårt gula äppelträd ned och dog. Det fick inget ljus för den stora, friska plantan som överskuggade allt!

Nu står vi här och väntar på att vårt röda äppelträd ska bära frukt. Det har varit en lång väg hit och vi har en lång väg kvar. Vi får köpa en längre stege än den vi har om vi ska kunna få ner vårt röda äpple när det mognat. Vi måste låna pengar till den för den är dyr. Det gula äppelträdet hade inte krävt någon stege alls. 

Vi tänker ofta att det var bra det som hände. Visst kommer vårt efterlängtade gula äpple alltid finnas med i våra tankar. Vi fick ju aldrig se på nära håll hur gula äpplen blir gula äpplen. Att grannen får gula äpplen är ju alltid en tröst och där kan vi ju se hur det går till. Vi sörjer inte längre över att vi kommer få ett rött i stället. Och tänk vilken utsikt vi kommer ha från vårt stora röda äppelträd! 

Det röda äpplet är inte heller det näst bästa av äpplen tycker vi. Vi tänkte bara inte på att röda äpplen skulle kunna vara något för oss. Och vem har sagt att gula äpplen är godare än röda. Inte vi. Smaken och färgen är ju olika men i grund och botten är de ju äpplen båda två!